Perfect Disaster [on hold]

No rainbow, without some rain

Jeg står opp i god tid før jeg skal møte Leonardo for å ha god tid og ikke stresse. Mor har dratt på møte noe som passer meg bra siden vi ikke akkurat var bestevenner i går etter min lille protest. Jeg tar på skoene og går ut til stallen der jeg saler på Legolas etter en brundig omgang med massasje og børsting. Jeg holder på å stramme gjorden når Leonardo kommer. "Ta av han utstyret igjen, du skal ikke ri på han" sier han med et hemmelig smil. "Hæ?" Er alt jeg klarer å komme med. "Du skal ri på Decepto" sier han som om det er en ordre. "Men jeg har aldri ridd han før" sier jeg og merker usikkerheten i magen på meg begynne å vokse. "Nettop, det er det du trenger. En ny start" sier han og forsvinner mot boksen til Decepto. Jeg saler raskt av Legolas, henger utstyret på plass og haster etter Leonardo. Han rekker meg tøylene til Decepto. "Gå til ridebanen så kommer jeg" sier han og jeg gjør som han sier.

Nede på banen blir jeg stående å vente en god stund. Decepto henger med hodet og virker tydelig avslappet. Usikker på om jeg skal sette meg opp eller ikke blir jeg stående å speide etter Leonardo. Og der kommer han.

Han kommer gående med Disaster fullt oppsalet. Et øyeblikk er jeg forvirret, og når jeg begynner å tenke blir jeg enda mere forvirret. Skal vi begge ri eller hva skjer? "Sett deg opp" sier han og jeg tar stigbøyen på foten. Jeg setter meg til rette i salen og ser på han. "Bare ri" sier han og vinker meg vekk. Jeg sjenkler til at Decepto skal gå frem men han står bom stille. Jeg tar pisken jeg fikk av Leonardo tidligere og snekker til han. Decepto fyker bare opp i været og kaster meg nesten av. Jeg klamrer meg rundt halsen på han og innser at han står fullt oppreist på bakbeina. Når han så står på alle fire bein igjen ser jeg forferdet på Leonardo. "Jeg sa ri frem" sier han bare og lener vekten mot det ene beinet. Jeg sier ikke noe men retter meg bare opp i ryggen. Jeg snekker med tungen for å få han frem, men han kaster på hodet og gjør et bukkesprang på stedet. Jeg gir meg ikke og fortsetter. Jeg legger sjenkler på han og så pisken. Hesten kaster seg på bakbeina igjen og så frem i et bukk. Hjertet hopper over ti slag og jeg klamrer meg til Decepto som en koala. "Hva nøler du med?" Lyder det fra Leonardo. Jeg bobler over inne i meg. Prøver han å få meg drept? Så smiler han og jeg blir bare enda mer irritert, nei, nærmere forbannet. Han rister på hodet og kommer bort til meg med Disaster like etter. Han mapper pisken ut av hånden på meg og snekker til meg over hendene. "Au!" Hyler jeg og slipper tøylene. "Hva i f-" han avbryter meg med å legge toppen av pisken over munnen min. "Hodet ditt er fylt med negative tanker frøken. Og med en gang Decepto merker det, reflekterer han deg og blir selv negativ. Så når han blir negativ og gjør noe negativt blir du forbannet. Når du blir forbannet min venn, da blir han forbannet. Så bryter helvete løs inne i hodet ditt og ja, han fortsetter å reflektere deg... Og slik fortsetter det hele veien." Jeg ser på han som om han nettop fortalte meg at det var liv på månen, ja, nemlig med vanntro. Og han fortsetter. "Istede for å tenke på han sin feil med en gang, prøv å se på hva han reflekterer først. Ikke se på speilbildet, men refleksjonen." Nå ser jeg på han som om han nettop ga meg verdens vanskeligste algebrastykke. Snakker han greske eller noe? Det virker vertfall slikt i mine øyne. Jeg hører hva han sier, men det går liksom ikke inn til hjernen. Han sukker. "Vi kan starte med å fjerne disse sporene du har, så kan vi slakne på gjorden og legge salen riktig. Deretter kan du justere hodelaget riktig og telle til ti inne i deg."

Jeg gjør alt det han ber meg om uten et ord. Han retter litt på det jeg gjør, og jeg retter på min egen feil etter som han utpeker den. Til slutt sitter jeg oppe i salen igjen. "Nå har vi retter på fysiske feil, eller forhindringe -you name it, som mange overser: Utstyret. Så kan du mykne det grepet du har rundt tøylene, det ser ut som om du klamrer deg til et tau over en foss" jeg løsner grepet og merker hvor uvant det er, jeg føler jeg ikke holder i noen ting. "Har du telt til ti?" Spørr han. "Ja" svarer jeg. "Fint, gjør det igjen" sier han og vandrer bortover med Disaster etter seg. Det store dyret som oppførte seg som et beist igår oppfører seg nå som en hund. Jeg teller til ti inne i meg og senker skuldrene, siden det er noe jeg har hørt hjelper. "Greit, fortell meg hva du tenker" sier han og stopper opp foran meg og Decepto. "Hva da?" Spørr jeg. "Liksom, hva skal jeg fortelle deg?"

Han blir stille en lang stund. "Hvorfor du fortsetter å ri, uansett hvor negativt det blir for deg" sier han endelig.

Jeg merker det stikker inne i meg. Hvorfor rir jeg egentlig? Jeg tenker gjennom livet og ser bare moren min og gården, men uten å finne et lite som helst av grunn til hvorfor jeg rir. Så treffer tanken meg. Faren min.

"Jeg vil lykkes" svarer jeg og merker tårene presse på. Hvorfor gråter jeg!?

Leonardo fortsetter å se på meg lenge. "Og hvorfor vil du lykkes"

Hvorfor vil jeg lykkes? På grunn av mestingsfølelse? Neppe. Det er nå det går opp for meg, etter alle disse årene. Jeg vil lykkes for å gjøre mor og far stolt. Pappa gjorde dette når han var på min alder, og han møtte mor på min alder. Han lykktes innenfor ryttersporten, men det tok også livet hans. Tårene triller. Jeg kan ikke fatte at jeg gråter foran en fremmed. "Fordi jeg ønsker å gjøre faren min stolt." Sier jeg og ser ned. Han nikker. "Moren din stoppet å ri på grunn av faren din sin ulykke, hvorfor ikke deg?" Jeg ser overrasket på han. Hvordan vet han det? "Fordi jeg tolk et valg den gangen at jeg ikke ville slutte" svarer jeg. Han nikker og holder hendene frem. "Slutte, eller ikke slutte" han veier ordene mot hverandre i hendene som en vekt. "Det er lettest å slutte, det vil spare deg masse tid, frustrasjon og smerte"

Jeg studerer han. "Men det vil også ta fra deg mye glede" sier jeg lavt. Han lyser opp i et svakt smil. "Nettop." Sier han og peker pekefingeren mot meg som om jeg nettop hadde et stort poeng der. "Og hva er det som gir deg mest glede?"fortsetter han.

"Når jeg lykkes" svarer jeg om merker at jeg smiler svakt. Han klapper med hendene svakt som om dette var bonussvaret. "Hva er det folk sier? Everybody wants happyness, Nobody wants pain..." Han legger hånden tankefull under haken. "Hvordan var resten." Sier han lattermildt for å få meg til å fortsette mens han spiller dum. "But you cant have a rainbow, without some littlest rain." Fortsetter jeg for han. Begge smiler stort. "Så, la oss ri? Skal vi?" Smiler han og jeg sjenkler Decepto frem. Han traver fremover og forbi Leonardo og Disaster for å gå ut på sporet. Han løfter ryggen og halen høyt, kremmeren nakken og løfter beina opp til bringen i høye løft. Det kiler smått i magen av den varme følelsen jeg får. Jeg får bare lyst til å trave runde på runde. "Der ja! Det er den possetive energien jeg vil du skal utstråle!" Roper Leonardo og jubler.

"Hva vil du jeg skal gjøre?" Sier jeg med et smil om munnen. Jeg føler meg klar for hva som helst, som om jeg kunne deltatt i OL her og nå. "Fly min venn, det er alt du skal gjøre nå" sier Leonardo lattermildt. Jeg ler av måten han sier det på, som om det var fra en dårlig heltefilm eller lignende. Jeg fatter galopp med setet i neste hjørne og Decepto kaster seg frem i den mest energifulle men kontrollerte galoppen jeg noen gang har sittet på. Jeg klarer ikke gjøre annet en å smile som en tulling