Jeg så bort på Mathias, han sto ved huleåpningen og så ut i pøsregnet. Han så nesten fasinert ut. Jeg la fra meg granbarskvisten jeg holdt på å feie hulegulvet med og spurte; "Hva er det?" "Hva?" Han snudde seg mot meg, jeg hevet øyenbrynene mot han. "Åja, nei det er bare det at regnet pøser ned, og det gir intrykk av at det skal vaske bort alt. Gjøre alt bedre, men det gjør ikke det." Jeg må ha sett ganske forvirret ut så han fortsatte å forklare "Jeg mener, det er ganske ironisk er det ikke? For selv om det skal gjøre alt rent, lager den bare mer gjørme og... Følger du med Hanna?" Spurte han plutselig. Jeg hadde tatt opp granbaret og begynt å koste igjen. "Jada, det er bare at jeg synes heller vi skal få litt orden på ting, i stede for å filosofere." Han ristet på hodet, "Ja greit da." Sa han og begynte å legge de andre granbarene over hverandre, siden det skulle bli sengen vår.
Vanskelig å tro at det var i går jeg sov i en ordentlig seng, i mitt eget hus. Og at det var i natt de kom, det føles som så lenge siden. Tenk at det var under 24 timer siden foreldrene mine ble tatt til fange, og sikkert drept. Det var bare flaks at jeg kom meg unna, med lillesøsteren min, Maya på 11. Jeg husker at vi sprang gjennom gatene og inn i skogen. Skogen som brer seg hundrevis av mil utover før den kommer til en annen by. Vi hadde nettopp møtt Mathias da Maya falt, og plutselig var hun borte. Jeg aner ikke hvor det ble av henne, det skjedde uten en lyd, og hadde det ikke vært for Mathias hadde jeg ikke klart å fortsatt fremover, men han klarte på en eller annen måte å nå inn til meg, og forklare meg at vi måtte fortsette. Også fortsatte vi i mange timer, etter hvert begynte vi å gå. Da vi var sikre på at de ikke fulgte etter oss lenger. Også, etter 15 timer kom vi til denne hulen, og her har vi bestemt oss for å bo den nærmeste tiden.
"Nå er det klart" hørte jeg Mathias sin stemme si, "legg deg nå, vi fortsetter i morgen." Jeg så på klokken som jeg alltid hadde på armen. 21:30, likevell var jeg så trøtt at det kunne vært langt over midnatt. "Ok" sa jeg og la meg ned på granbaren, jeg sovnet med en gang, og husker ikke en gang at Mathias la seg ved siden av meg.
-----------------------------------------------------------------
Ikke så veldig langt førsteinnlegg, men det neste blir lengre.
Hva synes dere?
YOU ARE READING
Skogens Hemmelighet
FantasyHanna må rømme fra bygda når krigen endelig når hjemplassen hennes. Hun rømmer ut i skogen med søsteren sin som har flere hemmeligheter enn hun aner og en gutt hun knapt nok kjenner. Mens de begynner å finne seg til rette merker de at noe er spesiel...
