find your way

nytt sted, ny start

Første januar

lørdag

Kl 23:00

Jeg sitter i baksete og hører på musikk. Jeg er jævlig trøtt. Mamma og pappa diskuterer om et eller annet i forsete. Jeg legger ikke så mye merke til dem. Jeg ser på honey i stedet. Hun har hodet på fange mitt og snorker høyt. Hun er så søt. Kunne ønske jeg kunne være en hund noen ganger ingen bekymringer. Bare ligge der og sove. Jeg ser ut av vinduet og ser lysene forsvinne siden bilen kjører så fort. Det er så mørkt og jeg kan ikke vente til jeg skal sove.

Jeg legger merke til at pappa sakner farten og jeg ser ham kjøre til høyre. Det er en leilighet. Han parker inn i en parkeringsplass rett ved siden av leiligheten. «er du klar for dette El». Jeg svarer han ikke i stedet går jeg ut av bilen og strekker meg, etter å ha sittet i den bilen i fire timer var det jævlig godt å strekke seg ass. Honey løp bokstavelig talt ut det sekundet hun la merke til at vi hadde parkert. Jeg ser meg litt rundt det er et par leiligheter, bortover veien, også er det en haug med eneboliger på den andre siden. Jeg kan ikke se så godt siden det er så mørkt, men jeg kan se at det er ganske vakkert her. «Flytte folka kommer ikke før i morgen så vi for nøye oss med soveposene vi har i bilen i natt.» hører jeg pappa si til mamma i bakgrunnen. «El vennen gidder du å hjelpe meg med disse eskene vi har tatt med oss» spurte mamma. Jeg så mot eneboligene igjen, tenk å bo et sted, hvor herlig hadde ikke det vært. Så tok jeg en ekse og fulgte pappa opp til leiligheten. Vi bor vist i andre etasje rett foran heisen. Pappa åpna døra til leiligheten. Og den så ikke dårlig ut. inngangen var ganske stor. Kanskje på grunna det var så tomt eller kanskje det er så stort. Jeg la fra meg eskene. Og begynte å se meg rundt. Rett ved siden av gangen var kjøkkenet og det er et åpent kjøkken så stua ligger rett ved. Det er en liten gang til tre rom. «den borteste er din El» sier pappa mens han ser på meg. Jeg ser ikke på ham jeg vet han prøver å gjøre det godt igjen. Men jeg er bare lei av alt så jeg orker egentlig ikke å snakke med ham. Jeg bare går mot det rommet. Og hører at Honey er like bak meg. Etter at jeg lukker døra ser jeg meg rundt. Rommet er ganske stort. Det er et stort vindu med en sofa på høyre side. Men på venstre side er det en dør. Jeg går mot den og åpner den sakte, det er en walk in closet. Jeg går inn i den og bare setter meg ned. Jeg ser honey labbe inn og ser på meg. Jeg har hørt at hunder kan legge merke til om en person er trist. Og jeg tror det er sant, på grunn av honey bare kommer bort til meg legger seg på fange mitt som for å si at hun er her for meg. Jeg klør honey på hodet og hvisker til meg selv. «et nytt sted, da er det en ny start også, ikke sant?» sa jeg med tårer i øynene.
________
Heeei, vel jeg vet ikk om du leste forklaringen om historien men noe av dette er ting jeg sliter med som jeg ikke fikk satt ord på, så jeg tenkte hvorfor ikke bare skrive en bok hvor jeg forklarer noen av følelsene mine. Men slapp av det meste er ikke sant.så dere trenger ikke være beskymret. Men noen av disse tingene er det folk som sliter med. Og jeg tenkte å skrive en bok om det vil kanskje hjelpe folk å forstå andre folk mer. Lol jeg er sikker på at dere forsto bare halvparten men samma det. Jeg håper dere koser dere. Og vil fortsatt lese denne boka videre. Love ya.