find your way

Lizzie er et mirakel

Kl 16:30

Jeg sitter på benken i parken og ser på Honey løpe rundt i gresset. Plutselig for jeg to små hender foran øynene mine. «gjett hvem?» hører jeg en liten stemme. «hmm jeg vet ikke, er det Jeremy?» tuller jeg. «neei, det er Lizzie, jeg lurte deg» ler hun og hopper inn i armene mine. Innen de siste ukene har jeg blitt skikkelig glad i denne jenta, og hver gang jeg ser henne kan jeg ikke la være å smile. Jeremy kommer og setter seg ved siden av meg smilene og legger sekken til Lizzie på bakken. Og smiler mot lillesøstera si. Plutselig løper Honey mot oss når hun legger merke til hvem som har kommet. «å hei jenta mi, så ivrig du er da» Jeremy ler mens han prøver å holde Honey rolig, noe som er vanskelig når hun er så glad. Jeg setter Lizzie på bakken «Lizzie kan du ta med Honey litt rundt, så hun for ut energien sin?» spør jeg mens jeg holder hendene hennes. Jeg trenger å snakke med Jeremy alene. «jaaaa» sier Lizzie glad mens Honey slikker henne på ansiktet. Og innen noen sekunder så er de i lekeplassen.

Jeg ser bort mot Jeremy, han har det milde blikket sitt som han bare har når han ser på søstera si. Han legger merke til at jeg stirrer og setter på det rampete smilet sitt. «duh jeg vet jeg er kjekk, men..» og før han fortsetter den setningen slår jeg ham lekende på armen. «ha ha så morsom du er da.» sier jeg sarkastisk. Han tar seg på armen og later som om han fikk vondt.

«hei går det bra» sier han plutselig. «ja hvorfor skulle det ikke det?» spør jeg litt forvirret. «på grunn av du er ganske seriøs, liksom øyenbryna dine er senket og munnen din er som en strek» sier han mens han putter henda sine i lommene sine. Jeg la ikke merke til at jeg gjorde det engang. Men jeg kan ikke la være å tenke på det Jess og Soph sa om moren hans, og dessuten fikk jeg aldri vite hvordan han fikk det blåmerke på fjeset sitt. Den er nesten borte nå, men den er der fortsatt. «vel det er en ting.» sier jeg litt lavt. «og det er?» jeg kan se at han fortsatt har det lille smilet sitt på. «det handler om moren din» mumler jeg, jeg er ikke sikker om han hørte meg engang men jeg tør ikke å se opp mot ham. det gikk to minutter uten at han sa noe, så jeg så opp mot ham og han så litt overasket ut. «vent, hva? Hvordan? Hvem?» stammer han fram. Nå er han seriøs. «vel, det er bare et par ting... liksom du trenger ikke å si noe. Men du vet» jeg lot setningen bare henge i lufta. Jeg er ikke helt sikker på hvor jeg skulle med den setningen uansett. Jeg vet det er noe som foregår med ham. jeg vet ikke om det har noe moen hans å gjøre men hvis jeg kan hjelpe ham så skal jeg faen meg prøve. Han kremter og ser framover. «vel, jeg er sikker på at Sophia fortalte deg om moren min» sier han litt bittert. Jeg ble litt overasket over at han visste navnet til Sophia spesielt når de aldri snakker sammen. «vel ja, men jeg vil høre det fra deg.» sier jeg litt forsiktig. Han puster dypt inn og begynner. «jeg var tretten, da hun dødet.» jeg sitter stille, jeg vil gi ham den tiden han trenger. «Lizzie skulle bli født, men under fødselen skjedde det noe galt. De greide å redde Lizzie, men mamma greidde seg ikke» sier han hest. Jeg kan høre på stemmen hans at det er like før han kommer til å gråte. «Jeremy..jeg visste ikke hvordan... Jeg er så lei meg for det» sier jeg med tristhet i stemmen. Og tar ham i hånden for å vise at jeg er her. «det går fint, men fatteren tok det hardt. Han skylder på Lizzie for mammas død. Og det har gjort ting vanskelig. Som blant annet ...» så peker han på øyet sitt. «vent, var det faren din?» spør jeg i sjokk. Han svarer ikke, i stedet fortsetter han. «etter at mamma dødet drakk fatteren drit mye. Og det har gjort han voldelig.» sier han bittert. «Lizzie er et mirakel, han burde ha vært glad for at hun lever, men i stedet skylder han på en fem åring for noens død» han hørtes irritert ut. «Jeremy, hvorfor bare forteller du ikke dette til politiet. Jeg vet at du ikke vil på grunn av du er redd for at Lizzie skal havne et annet sted. Men noe kan vel ordnes ikke sant?» sier jeg litt desperat. De kan umulig bo i et sånt hus. Jeremy ler, men det er en bitter latter. «Nei, de kommer ikke til å gjøre en dritt. Fatteren var i politiet, og på grunn av det så har han avtaler med folka der. Ingen kommer til å gjøre noe med oss, det er garantert.» sier ham bestemt. jeg sitter stille og bare ser på gutten som sitter foran meg. Fy faen. Denne gutten har vært gjennom helvete og tilbake. Og folk forstår ikke det. Han ser så trist og sint ut. Håret hans er bustete og øynene hans mørke. Han ser på Lizzie og hvisker med den tristeste stemmen jeg noen gang har hørt. «hvordan kan noen hate et mirakel som henne?»

Omg jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Dette er faen meg litt for trist. Men hvis det ikke er trist gjør jeg det ikke riktig lool. Håper dere liker boka hittil. Dere har fått vite mer om Jeremy sin fortid, kanskje dere skal begynne å få vite El sin fortid snart.