find your way

takk for alt

28 januar

Fredag

Kl 10:00

Jeg sitter i klasserommet og tar ut mattebøkene mine. Og venter på Jeremy vi har to timer sammen engelsk og Matte. Jeg er litt nervøs i dag siden vi hadde matteprøve forrige uke og hun har tydeligvis rettet dem allerede og vi skal få dem tilbake. Jeg husker ikke hvordan det gikk, siden jeg fikk en av blackoutene mine. Og ikke bare det, så suger jeg i matte allerede det føles virkelig ut som om universet ikke er på min side. «hei solstråle» Jeremy setter seg ved siden av meg med matte bøkene i hendene sine. I dag har han på seg en mørkeblå hette genser med hetta for. Man kan fortsatt se håret hans stikke ut. Og han har på det rampete smile sitt på plass. Jeg har lagt merke til at han er virkelig glad i hettegensere. Det passer ham også. «går det bra eller» sier han fortsatt med smilet hans på plass. «hæ, ehm ja. Of course. Er bare litt nervøs for å få tilbake prøven» det er ikke sånn at jeg lyver heller da. Jeg er nervøs får prøven, men det er mer til det. «ikke tenk for mye på det, du greidde det sikkert helt fint.» sier han mens han tar opp en pen fra lomma si. Du skulle bare ha visst. Og hva er greia med pennen i lomma? «Jeg håper virkelig at du har rett» mumler jeg. Så kommer miss Walker inn med en håndfull av papir som sikkert er prøvene. Jeg skjenner en klump forme i magen. Det føles som om jeg skal kaste opp. Klassen blir stille og venter på at miss Walker skal snakke. «vel god morgen, som dere ser har jeg prøven her» sier hun med den mest irriterende stemmen. Miss Walkers stemme er som å høre negler bli dratt ned over en tavle. «men, jeg skal gi den mot slutten av timen» sier hun og setter bunken på desken sin. Hele klassen stønner.

Kl 11:15

«vel klasse, noen av dere gjorde det utmerket» hun tok en pause før hun fortsatte. «mens noen bør øve mer» jeg følte øynene hennes på meg. Men jeg turte ikke å se opp. Hun begynner å gå rundt for å gi prøvene tilbake, og man hører noen banne og noen juble så kommer hun til bordet vårt. Og ser på meg med et skuffet blikk og gir tilbake arket mitt. Men hun sier ikke noe. Så gir hun prøven tilbake til Jeremy med et smil om munnen. Og fortsetter videre. «kom igjen se på prøven» sier Jeremy når han legger merke til at jeg la den på siden. «ja kanskje senere» svarer jeg bare. Ingen sjanse på at jeg skal se på den prøven. «det kan umulig være så ille» sier han og tar prøven min og før jeg for tatt den tilbake har han allerede sett på karakteren min. «shiiit, El. Du vet hv..» han var sjokkert og før han fikk sagt den setningen ferdig tok jeg prøven fra ham og så ned på den. Jeg er ikke overasket. Jeg fikk stryk. «el du skrev ingenting» sier Jeremy sakte. «takk for å fortelle meg det obvioset» sier jeg. Øynene mine er blanke. «du vet...» jeg avbryter Jeremy igjen. «du trenger ikke å gni det inn, jeg er sikker på at du ikke er noe bedre.» jeg tok arket hans og er sjokkert. «du..du fikk 5er» stammer jeg fram. Han klør seg på hodet og rødmer. «vel ja» sier han beskjeden. Jeg sto opp og stormet ut. Nå begynner jeg å gråte jeg hører Jeremy rope på meg. Han tok meg igjen i korridoren og tok på armen min. «hei El, slapp av.» nå er jeg sint, ikke på ham men på meg selv. «du forstår ikke okay. Jeg..jeg kan ikke gjøre noe med det» sier jeg med tårer strømme ned over skinnene mine. «hva mener du, kanskje med mer øving er jeg...» han er forvirret, det overasker meg ikke. Jeg forventer ikke at han skal forstå. «Jeremy det har ikke noe med matte å gjøre» sier jeg stille. «okay? Så hva er det» spør han meg forvirret. Jeg ser ned på bakken og vurderer om jeg skal si det til ham eller ikke, dette er en fyr jeg har skjent i mindre enn en måned liksom. Men han betrodde meg med sine problemer. «jeg er ikke sikker på hva det er» hvisker jeg. Han kommer nærmere meg med henda i lomma og med et seriøst blikk. «Hva mener du.» «vel det er noe som skjer siden jeg var liten. Jeg for blackouts...liksom det er deler av livet mitt jeg ikke husker i det hele tatt» jeg venter en liten stund. Men han sier ikke noe så jeg ser opp mot ham. han ser like forvirret ut. «som for eksempel i matte prøven, jeg hadde en blackout. Liksom ja jeg er dårlig i matte fra før, men da vi skulle ha matte prøven fikk jeg en blackout som betyr at jeg ikke vet hva jeg driver med.. jeg kunne ha gjort hva som helst og ikke husket det. liksom jeg husker ikke halvet livet mitt» jeg babler i vei. Siden jeg er nervøs. Jeg puster dypt inn, så puster jeg ut jeg setter armene mine i kryss over bryste. Og ser opp mot Jeremy. «så ....du kan gjøre ting uten å huske dem??» spør han meg. «ja, hvis jeg hadde en blackout nå.. så hadde jeg ikke husket at jeg hadde en samtale med deg eller hvordan jeg kom meg hit.» sier jeg litt tidligere, jeg føler fortsatt tårene mine renne men jeg kan ikke noe for det. «vet du hvor lenge de varer?» spør han meg. «ikke akkurat, jeg ser ofte på klokka, så jeg vet sånn cirka. Liksom de kan vare fra 10 minutter til 1 time...det er i hvert fall det lengste jeg vet om» sier jeg mens jeg drar håret mitt bak øret. Jeg føler fortsatt klumpen i magen. Vi står stille i sånn ca. 2 minutter. «Jeremy kan du si noe, du gjør meg litt nervøs.» sier jeg mens jeg prøver å tørke øynene mine. Jeremy kremter «jeg er ikke sikker på hva jeg skal si... det var bare jævlig overaskende...liksom jeg har aldri hørt om det» «du er ikke den første som sier det» mumler jeg. Det er bare jævlig slitsomt...» hvisker jeg. Plutselig føler jeg to muskuløse armer rundt meg. «jeg vet ikke helt om jeg forsto det derre med blackout greia, men jeg forstår at det er vanskelig. og jeg er lei for at du må ha gått gjennom dette alene» hvisker han til meg. Jeg ble litt overasket over at han klemmer meg, men det tok meg ikke lang tid før jeg klemmer tilbake. Jeg bare står der og nyter klemmen fra ham. sakte men sikkert slipper vi hverandre. «men det med at du er dårlig i matte kan jeg hjelpe med.» sier han selvsikkert. Jeg ler litt av det. «hei det var ikke de ordene jeg brukte» sier jeg mens jeg lener meg mot skapene. «vel det var det jeg hørte. Uansett jeg kan godt hjelpe deg hvis du vil.» sier han med det rampete smilet på plass igjen. Jeg smiler litt av det. «jeg hadde aldri tatt deg for en sånn fyr» sier jeg med et lite smil om munnen nå. «hva mener du, at jeg er smart. Vel det var sårene» sier han mens han tar seg på hjerte for å understreke hvor såret ham ble. Jeg ler litt mer og leke slår ham på armen. «vel kan du dømme meg, etter det jeg har hørt om deg skulle man ha trodd at du var en fyr som ikke kan noe som helst» tuller jeg. «well you know what they say, dont judge a book by its cover» «hmm, klisje» sier jeg med et smil. Han smiler. "vel, vil du?" spør han meg igjen. "det vil jeg gjerne...takk» sier jeg. «ikke tenk på det, bare ta med bøkene i kveld» sier han mens han snur seg for å gå. men jeg stopper ham. «nei, jeg mente takk for å høre på meg uten å dømme meg» sier jeg med blikket senket. Han bruker to av fingrene sine og løfter haken min så jeg ser ham i øynene. «som jeg sa ikke tenk på det. jeg forstår at det er hardt.» og det er noe med de mørke brune øynene hans, de er så milde nå. At jeg virkelig lurer på hvordan folk kan være redd denne fyren. og før jeg for sagt noe mer har han forsvunnet. Og etter later meg med et lite smil om munnen. Noe man trodde at jeg ikke kunne ha siden jeg fikk stryk på prøven.

Lol jeg vet dette kapittelet kan være forvirrende, men jeg prøvde å forklare liksom hva El sliter med, og siden det hun sliter med er forvirrende...hvorfor ikke forklare det på en forvirrende måte lol.