Plastikk | Norsk novelle

plastikk

Lyden av plastikk gjør meg kvalm. Den skrukkete, grumsete lyden som er altfor høy i forhold til mengde plastikk. Det er spesielt høyt når det er helt stille ute.

Månen henger lavt på himmelen, og titter på meg gjennom trærne. Bakken er myk, og jeg sklir rundt i gamle fotspor idet jeg går bortover en gammel, gjengrodd sti. Jeg føler barnenåler skrape meg på de bare anklene mine. Det begynner å klø.

Stien ender ved en lysning. Hjertet dunker hardt. Jeg hører blodet suse i ørene mine. Det er hardt å bære på en tung, tung plastikk søppelsekk med en menge kroppsdeler i. En spade står lent på et stort tre, med en trekrone så mektig at til og med den påtrengende månen ikke kunne se meg. Jeg slipper sekken og hører noe knake.

Jeg løfter benet og hinker bort mot en sten imens jeg klør ankelen min. Jeg setter meg ned og klør ubevisst imens jeg inspiserer sekken.

En klump vokste i halsen min, en klump av skyld og skam. Jeg svelget hardt i et forsøk på å få den vekk, men den forsvant ikke. Tårer presset seg ut av øynene mine og slapp hodet i hendene mine.

Ikke igjen. Ikke igjen. Ikke igjen.

Klumpen forsvant sakte, men kom spontant tilbake i en form av voldsomme, barnslige hulk.

Ikke igjen!

Jeg lot meg selv bli ferdig med å gråte. Da jeg endelig stoppet, reiste jeg meg med sakte, late bevegelser, og tok tak i spaden. Imens jeg gravde ett greit stort hull, lurte jeg på om jeg skulle la delene ligge i posen, eller om jeg skulle ta dem ut. Til slutt bestemte jeg meg bare for å ta de ut, men grave noen små, litt mindre hull for mindre kroppsdeler. Jeg husker ikke hvor mange forskjellige personer sine deler er oppi den posen, men det er tre hender i alle fall. Hvor den fjerde hånden er, vet jeg ikke. Kanskje jeg allerede har gravet den ned. Eller så ligger den vel fortsatt under gulvet mitt.

Den kvelden var lang, kanskje litt for lang, og jeg spaserte hjem med en revet opp søppelpose i jakkelomma. Jeg forsikret meg om å destruere sporene mine til lysningen. Undersiden av skoene mine er teipet, så det blir ikke noe avtrykk, og jeg bruker ett par med en størrelse eller to for stor.

Hvorfor har jeg teipet skoene? Hvorfor er jeg så forsiktig? Hvorfor fortsetter jeg? Hvorfor er jeg så nøye? Låsen skled lett inn i døra til huset. Jeg vred om, og så ett par med sko i gangen som jeg ikke kjente igjen.

Å gud. Jeg hadde ikke ryddet stua enda. Det var fortsatt ett stort laken av plastikk på gulvet jeg hadde brukt på å dele kroppen tidligere. Gud hjelpe meg, hvem er her?

Jeg tok meg inn i gangen så stille som overhodet mulig, og kikket inn i stuen. På gulvet lå plastikk-lakenet urørt, med like my blod som da jeg forlot det for noen timer siden. Jeg gikk videre inn, og hørte noen glass klirre. Frykt kravlet oppover ryggen som en million maur, og hårene på armene mine strekte seg til himmelen. Hvem nå enn som er her, har sett noe de ikke skal se.

Ut fra kjøkkenet kommer en skikkelse, delvis skjult av mørket. Jeg står fryst på stuegulvet. De kommer ut, og hjertet mitt synker. Det slår bunnen av kroppen min så hardt at jeg får en intens smerte gjennom hele meg.

"Ikke deg." Hvisker jeg, og strekker ut hånden, så sønnen min kan ta den. Han rører seg ikke.

"Jeg så under gulvet. Du hadde glemt å lokke... lokket." Sa han kaldt. Han hadde et glass vann i hånden og sippet på det. Han så på meg med avsky. Så klart gjorde han det, jeg og ser på meg selv med det samme blikket hver eneste morgen.

Jeg sukket tungt. "Jeg kan ikke kontrollere det."

"Tull." Svarte han og satt fra seg glasset på bakken foran ham. "Du har alltid vært rar," fortsatte han, "Jeg husker mamma ba meg å holde meg unna deg når du var anspent eller sint. Jeg kunne aldri snakke med deg ordentlig." Han smilte, men det var ikke ett varmt smil. "Du samla jo på utstoppa dyr. Så klart er du morderen det er snakk om nå for tiden, hvem andre skulle det vært? Du som alltid slo mamma, du som alltid låste meg inne på rommet i flere dager."

Jeg ristet på hodet. Det var ikke jeg som gjorde det. Jeg ville så inderlig fortelle ham at det var ikke meg, men hvem skulle tro på meg? Hendene mine skalv.

"Du har bare rett og slett null selvkontroll. Du disiplinerte alltid meg og mamma, men aldri deg selv." Sa han. Han så på meg og ristet på hodet. "Du har så kalde øyne. Det har du alltid hatt. Jeg skulle ha gjort noe imens jeg hadde sjansen."

Han tok ett skritt nærmere meg, og stirret rett på meg. Han lagde en grimase, som om han var forferdet av ansiktet mitt.

"Det er ikke rart at mamma tok livet av seg. Hun ville vel bare gjøre jobben for deg."

Det klikket for meg i det øyeblikket, og før jeg visste hva jeg gjorde, la jeg hendene rundt halsen hans og klemte til. Han hveste, sparket og slo, men det virket som om han ga opp fort. Han kollapset under seg selv, og lå på en klein, umenneskelig måte. Jeg stirret tomt på ham.

Jeg løftet ham. Jeg så godt på ham nå. Han var hva? 22 år nå? Han hadde ikke forandret seg så mye siden han var 16. Jeg sparket opp den løse planken med foten og dumpet ham oppi tomrommet. Jeg lukket planken og begynte å rulle sammen plastikken på gulvet.

Lyden av plastikk gjør meg kvalm. Den skrukkete, grumsete lyden som er altfor høy i forhold til mengde plastikk. Det er spesielt høyt når det er helt stille ute.