• I rather die, without you •

Det kleine øyeblikket

Hotellrommet til guttene var veldig lyst, og hadde blinkende lysekroner hengende ned fra taket. «Er vi i et slott, eller er dette himmelen?» Gapte Norah. Namjoon og Yoongi satt inne på hotellrommet og skrev noe på et ark. «Jungkook og Tae, hvem er det dere har tatt med i dag!?» Utbrøt Namjoon med store øyne. «Vi tenkte at vi kunne se en film her i kveld. Jentene har spurt om de fikk lov, og de kunne.» Fortalte Jungkook og viste oss hvor vi skulle henge jakkene våre.

«Ja, det går sikkert bra. Det er dødt her uansett.» La Yoongi til.
Vi jentene flirte litt, for hele denne situasjonen var så komisk. Se film sammen med noen i BTS liksom, hvem hadde trodd det.
«Skal vi ikke hente noe brus da? Jeg craver noe snacks.» Sa Taehyng med et lite smil om munnen. «Blir du med?» La han til, og så rett inn i øynene mine.
«Jj, jaa.» Stammet jeg nesten, fordi jeg var himla nervøs.

For å hente brusen og det, måtte vi ta heisen ned fjorten etasjer. Vi bare sto der, og jeg prøvde å ikke få noe kroppskontakt. Det ville bli kleint, men det var litt vanskelig å unngå det når heisen nesten var like bred som døra selv. Det var helt stille, helt til vi kom ned.

Det var en stor resepsjon med mange ansatte. «Hva skal dere ha?» Utbrøt en dame med en stram knute i håret.
Taehyung blunket til meg. Jeg så ned. «Vi skal ha førti bokser med Pepsi og tolv pakker med chips.» Sa Taehyung rett frem.
«Ja, bare vent her så kommer jeg med det.»  Svarte damen. Så gikk hun.
«Det var mye!!» Flirte jeg uten å kunne stoppe. «More is more, er det ikke det de sier?» Sa han med et Glimt i øyet.
«Neii, det er Less is more!» Jeg klarte ikke å holde latteren.
Tiden vi ventet virket som ti sekunder. Jeg likte å være med han, selv om jeg såvidt hadde treft Taehyung.

«Her er varene!» Utbrøt damen, og ga oss fem store poser fulle av snacks. Vi måtte fordele posene, og vi trådde varsomt til heisen. Da vi hadde nådd femte etasje, hørte vi noen pipelyder.
«Hva skjer?!» Utbrøt jeg nervøst. Vi balanserte posene mellom oss så godt vi kunne. Det var veldig trangt. «Heisen har stoppet!» Sa han og prøvde å trykke på hjelp knappen.» Ingen svarte.
«Trykk igjen!» Ropte jeg med hendene foran munnen. Tae trykte sikkert tjue ganger, men ingenting reagerte. Jeg prøvde også å trykke, og vi holdt på i over tjue minutter. «HJELP!!» Skrek jeg det høyeste jeg orket.