• I rather die, without you •

Trangen om å holde meg sterk

Jeg satt alene i frokostsalen og tygget frokostblandingen min, som hadde blitt myk og våt.
Jeg var helt nummen etter det i går. Hazel sa at hun vurderte å være sammen med meg, men at hun egentlig hadde andre planer.
Det gjorde at jeg følte meg både spak og irritert. Vi hadde snakket om dette i åver 1 år, og hun presterte å ditche meg. Det at jeg ikke visste om hun skulle være med meg eller ikke, gjorde at jeg fikk vondt i magen.

I dag var det Søndag, og i morgen skulle vi dra til Seoul. Jeg håpet at det skulle gå bra, og at folkene der skulle være greie. «Huuuhhtsjo!» Nøs jeg brått. «Sitter du her alene da?» Spurte Norah og gikk elegant forbi. Jeg skvatt i det jeg så henne. «Gratulerer med 18-årsdagen!» Smilte hun, og holdt godt rundt meg i noen sekunder.
«Hvordan husket du det?» Spurte jeg mens jeg skvatt til av hele greia. «Selvfølgelig! Jeg glemmer da aldri deg. Du er jo en av de beste vennene jeg har.» Svarte hun, og så seriøst på meg.
«Går det bra?!» Utbrøt hun raskt, og lente jeg over bordet hvor vi ble sittende. «Jeg har bare lyst til å dra hjem! Jeg aner da farsken ikke hva jeg tenkte på i det jeg bestilte flybilletten hit.» Hulket jeg, og tørket en tåre som trillet varsomt ned.
«Du! Det skal ordne seg. Ikke lag et problem av noe som ikke er der.» Fortalte hun og strøk hånden over meg. «Ikke noen problem? Var du i koma i går eller?!»
Jeg trakk meg sammen og prøvde å holde meg sterk. «Du vet da hvor ivrig Amara blir noen ganger, men egentlig vet ingen hvordan dagen blir. Så pust dypt inn å tenk positivt. Jeg er her, aldri glem det.»
Forklarte hun med et Glimt i øyet.
Hun ga meg en søt presang. «Åpne opp!» Flirte hun med den fine stemmen sin.
Under det rosa glanspapiret var det et vennesmykke og et krus med koreansk te ved siden av. «Tusen takk Norah!» Utbrøt jeg så glad at jeg ikke visste hvor jeg skulle gjøre av meg.
Hun så glad ut, og viste meg at hun hadde den andre delen av smykket.
Jeg klemte henne, og det myke og mørke håret hennes lå fint bak øret.
«Jeg er så glad for at du kom hit i dag, det betyr mye.» Forklarte jeg til henne, og hun smilte bare så glad som hun alltid hadde vært.

Senere den dagen ringte jeg Hazel sikkert hundre ganger. Jeg var så innmari lei, men likevel fortsatte jeg.
Til slutt gadd jeg ikke mer, så jeg sendte noen meldinger til henne.
Grunnen til alt dette rabalderet, var at Hazel ikke hadde vært på hotellrommet på en hel dag. Jeg ringte Norah først og Amara deretter, men ingen svarte.
Jeg banket på hotellrommet deres, men ingen lyd hørtes innenfra, og ingen dør ble åpnet opp.
Jeg kjente pulsen øke. Veldig.