Real life

1. School again

Jeg er en sånn person som ikke liker skole, men sånn er det ekte livet. Skole - Lekser - Soving. Jeg er ikke akkurat den populære heller. Jeg har ingen venner som jeg kan snakke med om alt egentlig. Det er det ekte livet.

" Karen er du snart ferdig på badet? " roper mamma som skal pusse tennene til Mina. " jada, klokka er bare 7:45 " svarte jeg. Jeg tar opp brun kremen og desjer inn en stor klatt i ansiktet, jeg bruker litt for mye brunkrem. Så drar jeg ut skoffen og tar macaraen og øyenskyggen opp tar det på og glatter håret litt framme. Etter på låser jeg opp og springer ut for å legge matboksen i sekken før jeg går. På veien bort møter jeg Sara, jeg tar følge med henne til skolen.

* Det ringer inn *

Jeg går inn i klasserommet og står bak stolen. Der kom læreren, Torill, den strengeste læreren på skolen. " god morgen, versegod og sitt. " Det eneste vi gjorde den dagen var å skrive å jobbe. Skoleklokka ringte og jeg gikk hjem.

" hei, hvordan var det på skolen? " ropte mamma fra kjøkkenet. " fint " mumlet jeg og sprang opp på rommet. Jeg satte sekken på rommet og gikk ned igjen og satte meg ved bordet. " jeg tenkte vi kunne gå til oldemor og oldefar idag karen? Kan du bli med? " spurte mamma. " Jada " svarte jeg litt surt.

Det tok nesten 1 time og kjøre, men da vi kom fram fikk vi is og kake så det var vært det. På vei hjem hørte jeg på musikk på ipoden. Pappa kjørte veldig fort, det gjorde han alltid, men denne gangen prøvde han og kjøre om kapp og tøffe seg med kameraten sin som lå foran oss. Han mistet kontrollen og vi begynte å svinge litt. Jeg begynte å bli litt beskymret.

" Senk ned farten litt pappa! " skrek jeg. " Neida vennen, jeg har kontroll. " Ja, han hadde kontroll, helt til den store lastebilen kom og vi svingte rett i den, vi kjørte så hardt i den at vi ble dyttet tilbake og ned skråningen, bilen rulett nedover og havnet i vannet. Vi sank nedover. Mamma hold pusten å greide og ta Mina med opp til overflaten. Jeg hjalp pappa som hadde blod over hele ansiktet, nesesblod tror jeg. Jeg klarte ikke løsne selen hans og jeg måtte opp og puste og dykket ned igjen. Jeg klarte å løsne selen denne gang og åpnet bildøra og dro han opp. Jeg la han på land og lyttet til hjerte. Han pystet ikke. Mamma kunne heller ikke gjøre noe, hun hadde brukket armen eller noe, hun klarer ikke vri seg.

Jeg prøvde gjennoppliving og alt, alle mobilene var ødelagt, men heldigvis kom mannen i lastebilen ned og ringte ambulanse.

** på sykehuset, noen timer senere **

Jeg holdt Mina i handa og gikk inn i heisen. " hva har skjedd med mamma og pappa? " spurte Mina beskymret og uskyldig. Jeg svarte ikke og trykket på knappen i heisen, vi skulle til 3 etasje. Heisen stoppet og vi gikk ut, ei dame kom og førte oss til et venterom. Hun snakket med oss, lenge. " deres foreldre er dessverre ikke i så god form, i ulykken hadde de ikke på seg bilselene. Vi vet ikke om de... Overlever, men dere kan møte dem et øyeblikk. " Tårene mine begynte å renne, jeg holdt rundt Mina og vi gikk inn til mamma og pappa.