Forsvunnet

Forsvunnet ~ Del 1

.- Vi sees imorgen på skolen da! Hadde Morgan sagt med en overdreven trist Tone etterfulgt av et trist fjes .-Desverre! Hadde jeg svart, latet som jeg spydde på det hvite teppet i gangen min. Morgan lo og hoppet ned trappa mi. Jeg smilte tilbake og vinket til henne før jeg lukket døra og stønnet høyt av tanken på å dra på skolen. Men Gud vet hva jeg ville gjort for å se Morgan på skolen dagen etter, eller hvilken som helst dag egentlig. Hadde jeg bare visst hvor mye jeg undervurderte slike små øyeblikk.
Jeg spiste sakte opp den seige frokostblandingen min. Tv'en i stua sto på. En liten fyldig dame med brunt hår i en knute så mot kameraet med et utrykksløst blikk.- Morgan Blake på 16 år er enda ikke funnet. Politiet leter rundt i nærområdet, men vedkommende er enda ikke funnet etter 6 dager. 6 dager! Tenkte jeg til meg selv, var det ikke gått mer? Jeg hadde vært våken i noe som føltes som 1000 netter og tenkt på hva jeg kunne ha gjort for å ha reddet henne. Jeg kunne ha fulgt henne hjem. Snakket litt lengre med henne, Hva som helst!
Den fyldige damen ble byttet ut av Morgan's fjes. Det lange glatte håret hennes lå perfekt nedover skuldrene hennes og de grønne øynene hennes lyste mot kameraet. Vedsiden av henne kunne du se litt av det mørkebrune håret mitt. Jeg husket den dagen moren hennes tok dette bilde av oss. Stakkars de må være helt knust.
.-Emma er du klar? Mamma så mot meg med et medfølende blikk. Dette ble den første skoledagen jeg kunne huske uten bestevennen min. Jeg la på et falsk smil og tok sekken min på ryggen før jeg tråkket på conversene mine og gikk ut døra.
Bilturen var stille. Foreldrene mine visste ikke hva de skulle si til meg og jeg var tom for ord å si til dem. Jeg så ut av vinduet der trærne og husene suste forbi. Bilder av Morgan som gråt og var skadet kom fram i hodet mitt uten stopp. Jeg klemte på det lille gull bestevenn smykket jeg hadde rundt halsen, smykket jeg og Morgan hadde hatt lik siden vi var små. Stemmen til morgan gå gjenklang i hodet mitt.- Bestevenner for alltid! Det føltes ut som jeg skulle spy, heldigvis stoppet bilen og skoleporten kom fram foran meg.
Jeg ga mamma en klem og tok sekken min før jeg gikk ut av bilen. Nølende gikk jeg inn skoleporten og vidre mot skapet mitt. Gangene var fulle av folk som lo og snakket. Så snart de fikk øye på meg begynte hviskingen. Alle visste at jeg og Morgan hadde vært uadskillige siden dag 1. Med tårer som presset fram fra øyekroken nærmest løp jeg til skapet mitt. Lettet tastet jeg inn koden og tok ut historieboka mi. Med blikket rettet mot bakken gikk jeg inn til historieklassen. Klasserommet ble stille da jeg satt meg vedsiden av Morgan's tomme plass. Jeg fortjente dette. All hviskingen stirringen. Alt var min skyld, jeg skulle ikke latt Morgan dra den kvelden alene.
Etter skoletimer som føltes som år kunne jeg endelig gå til lunsj. Jeg skulle gå til skapet mitt men veien var blokkert at mange elever. -Så det er det dere gjør huh? Kidnapper svake jenter? Dere er syke! Et smell mot et skap klirret i ørene mine. Jeg stillte meg så jeg kunne se imellom klyngen av spente elever. Fotballspilleren Chris Daniel slo med en rød knyttneve mot skapet vedsiden av en jeg tror heter Jake før han dyttet han hardt i skapet. Jake snerret tilbake til Chris.- En idiot som det har ikke rett til å dømme noe som helst! Chris åpner munnen for å si noe men Jake planter knyttneven sin i haken på ham. Chris lyser av raseri.- Din dritt! Chris hamrer løs mot Jake som gjør sitt beste for å forsvare seg helt til de blir revet fra hverandre.- Du er Død! Brøler Chris mot Jake som ler og viser ham fingeren. Folkemengden minsker til det tilslutt bare er meg igjen.
Jeg blir mer og mer usikker jo nærmere jeg er kantina. Jeg speider etter Morgan blandt alle de ukjente fjesene selv om jeg vet at hun ikke er der, men jeg ønsket det så inderlig mye. Tilslutt ga jeg opp og satt meg på et tomt bord. Alene.
.-OMG! Har dere hørt hva som skjedde i gangen? En jente med en overdreven lys stemme skriker mot venninnene sine .-Chris Daniel slo til Jake Brett og sa at det var gjengen hans som kidnappet Morgan Summer! En annen Jente spør.- Er du serr? Hvilken gjeng? Svømmelaget eller hockeyklubben? Den første Jenta sukker omgitt.- Nei dumma, Du vet jo den kriminelle gjengen som har vokst sånn her i staten, hva het den nå igjen? En tredje stemme avbryter.-Lindsay, den heter Neste Generasjon! har hørt at den er veldig ille! Dop og drap og sånn. De andre Jentene lager overaskende lyder i kor. Det blir stille til den ene jenta sier.- Dere, ikke si dette, men jeg har hørt at.. hun begynner å hviske til de andre Jentene. Nysgjerrig lener jeg stolen min diskré lengre og lengre bakover.- Molly sa at Blake fra 2 så at noen med en svart jakke og det amerikanske flagget bak, dere vet jakkene til neste generasjon dyttet en blond jente inn i bilen sin for 6 dager siden.. Hun så det fra vinduet sitt liksom! De andre Jentene gispet.- Men det trenger ikke være Morgan dah. Jenta med historien hysjer på de andre.- Hør her da! Vennen til Blake bor i gata vedsiden av kinoen..  Jentene nærmest hyler.- Der var jo der Morgan ble sist sett! OMG!
Sjokkert falt jeg ut av meg selv. Til min store skrekk falt jeg ikke bare ut av meg selv men også den blåe kantine-stolen.. Jentene hyler idet stolen etterfulgt av meg stanser samtalen deres med et smell. jenta jeg fallt på skulle til å skjelle meg ut før hun så hvem det var. Hun fryser til, synes synd i meg. Vedsiden va henne sitter de blonde venninnene henne med altfor masse sminke storøyd med blikket rettet mot meg.
Full av adrenalin og et snev av selvtillit stormer jeg ut av kantina og mot skapene. Jeg skulle få Morgan hjem, koste hva det koste ville. Som håpet kommer Jake Brett gående mot skapet sitt, det er buet inn etter knyttneven til Chris. Fjeset hans har hevelser og er kuttet opp.- Hva stirrer du på drittunge? Jeg dytter en krølle bak øret mitt, flau over kommentaren hans. -Eh.. hei Jake. Jeg ser håpefullt mot ham.- Tror du jeg kan bli med i neste generasjon? Jeg vil leve litt liksom, slå noen vegger og være fri! For å få fram poenget mitt sparker jeg søppelkassen bak meg så den ramler og innholdet faller på gulvet. Jeg klør allerede etter å plukke den opp igjen. Jake biter seg i den hovne leppa og ser på meg før han bryter ut i latter. Latteren hans får meg til å krympe meg. - Du, neste generasjon! Søppelkassa! Han ler høyere. Det gikk ikke slik jeg håpet på. Nervøs tar jeg meg til gullhjerte rundt halsen min. - Jake Brett, hvis ikke du finner bestevenninnen min så viser jeg politiet bildene av deg som selger dop fra forje uke. Jeg var klar over at dette var muligens en dårlig idé og et skudd i blinde, men jeg traff. Jake tørker av seg smilet og hveser mot meg.- Du har faen meg ikke noen bilder! Uten anelse av hva i pokker jeg holder på med tar jeg fram mobilen og googler drugdealer før jeg klikker på bilde av en mann i en mørk hettegenser som selger dop i en mørk gate. Med hjerte i hånda snur jeg skjermen mot Jake. Jake blir hvit i ansiktet og rygger bakover.- Det der viser du faen meg ikke til noen! Han svelger tungt.- Jeg vet ganske sikkert at vi ikke har kidnappet noen. Møt meg utenfor skolen klokken 23 så kan du se selv. Jake spytter på gulvet før han går vidre inn mot gangen. Sjokkert står jeg bare der. Jeg kan ikke tro at han gikk på det. Jeg kan vell ikke forvente noe mer av en som har stryk i snitt og gått andre året minst to ganger. Tenk at det virkelig skjer. Om noen timer skal jeg endelig møte Morgan igjen, jeg skal redde henne. Det går kaldt nedover ryggen min. I samme øyeblikk innser jeg noe. Om noen timer skal jeg møte en gjeng med voldelige gjengmedlemmer som har kidnappet bestevennen min..  Jeg svelger tungt Hva er det jeg har gjort!?