Jeg gjorde meg klar til å løpe, kjente pulsen stige og jeg kunne høre hjerte slagene dundre i hodet, fortere og fortere. Bak meg hørte jeg lyden av en hel landsby bli massakrert og seiers ropene til blåjakkene. så løp jeg. mens jeg løp fikk jeg en følelse av at jeg ikke løp fort nok. Følelsen trengte seg på og tankene mine begynte å gå løpsk. hvis jeg skulle klare å komme m g unna måtte jeg beholde roen. Lengre kom jeg ikke på den tankegangen for plutselig ble alle tankene mine avbrutt idet en tung mannsskikkelse kastet seg over meg og presset meg ned i den fuktige jorda av alle krefter. Så kom de velkjente, dansende prikkene igjen, først bsre i øyekroken så sakte angrep de synet mitt, før de til slutt gjorde alt svart.
Jeg våknet av den sviende lukten av saltvann. Rundt meg var det kaos, fanger, akkurat som meg, i panikk. Alle hendene var festet med kjetting opp mot veggenbak. Det gikk et par minutter før jeg forsto hva vi var på veg mot.
Jeg tenkte tilbake på den dagen da alle barna ble samlet og de gamle fortalte om blåjakkene, hva de ville gjøre med oss, hvis de fikk tak i oss. Etter det hadde jeg mareritt i nesten et halvt år. Uten at jeg hadde merket det hadde jeg begynt å gråte, tårene hadde bare begynt å renne når jeg husket hvordan mor var nødt til å trøste meg om kvelden. Og når jeg tenkte på hvordan far hadde laget en barkebåt til meg begynte jeg å hulke for meg selv, alene. Sånn satt jeg og lo og gråt når jeg tenkte tilbake på det altfor korte livet mitt.
Det var i en sånn stund at skipet gikk på grunn. Det må ha vært en klippe eller en stor stein, uansett begynte vannet å fosse inn. Det var så vakkert, det mørke, kalde havet, fyllt av bitte små livsformer som fant ro i alt kaoset.
Første slikket vannet bare på tærne mine, så begynte det å klatre oppover. da vannet toppet skuldrene mine trakk jeg pusten og lukket øynene mine.
Da jeg omsider åpnet øynene igjen var jeg omringet av redningen min, freden i alt kaoset. Jeg hadde aldri vært redd for å dø, aldri. Å se disse tankeløse, lysende små skpningene forran meg, helt bekymringsløse virvlende rundt i strømmen gjorde meg modig.
Jeg smilte en siste gang og pustet inn.
