DAGEN ETTER

1

Oppsøk en karantenesone umiddelbart om du opplever disse symptomene: Gul hud. Oppkast. Rennende nese. Magesmerter. Kramper. Dårlig hukommelse. Voldelighet. Personlighetsforstyrrelser.

Skiltene henger overalt- til og med i karantenesonen jeg befinner meg i. Jeg sukker og kryper sammen, mens jeg snur oppmerksomheten mot sperringene som holder meg fra å rømme fra dette stedet. Andre friske mennesker sitter i strømmer foran meg, som tikkende bomber som når som helst kan eksplodere. Bare i morges har det vært over tjue personer som har fått symptomer og har måttet blitt flyttet til Smitteseksjonen. Det var dit de tok mamma og pappa da de ble syke for et par uker siden, og jeg har ikke sett dem siden. Jeg lurer på om de fortsatt er i live. Vel, i så fall husker de ikke meg. Men kjenner jeg mennesker godt nok, så har sikkert de såkalte legene som går med gassbind rundt munnen satt ei kule eller to i tinningene deres for lenge siden.
Jeg legger hodet i fanget og sukker. Folk kommer og går hele tiden, mens jeg er den eneste som har sittet her i ukevis. På en måte er det en lettelse. Kanskje det fortsatt er en sjanse for at jeg ikke er blitt smittet. Kanskje jeg ikke vil bli det. Hva om det går an å være immun? Jeg har ennå ikke hørt om et slikt tilfelle, men hvem vet? Rarere ting har hendt.
"Pasient 54267", roper en lege.
Jeg sjekker lappen jeg har i hånden, og innser at det er meg de roper på. Øynene mine sperres opp.
"Men jeg har ikke symptomer ennå", hvisker jeg.
"Pasient 54267".
Jeg gjemmer lappen under beina og prøver å rive den fra hverandre uten å lage lyd, og deretter krøller jeg den sammen og gjemmer den i gresset jeg sitter i.
"Jeg gjentar: Pasient 54267", snerrer legen irritert. "Anderson- finn ut hvem som har det nummeret".
"På saken", svarer en vakt og vender om og setter på sprang mot Hovedbasen.
Hjertet hamrer i brystet.