Han som slapp unna

Jeg løper. Jeg løper fortere enn jeg kan huske å ha løpt før. Men jeg må løpe. Jeg har ikke tid til å se bak meg, håper bare jeg har et forsprang. Foran meg er det bare skog. Jeg vet ikke hvilken og jeg vet ikke når den tar slutt. Hvor er jeg? Hvordan kom jeg hit? Røttene langs bakken sakner farten min, men jeg kan ikke snuble. Jeg kan ikke snuble. Jeg kan snart høre fottrinn bak meg, men jeg har fremdeles litt tid. Hvor kan jeg gjemme meg? Jeg ser ned på foten min som mangler en sko. Den er dekket av skitt og blod. Jeg kjenner den dunke for hvert nytt møte med den gjørmete motbakken under meg. Men de kan ikke få tak i meg. Ikke igjen.

Det hele begynte for bare noen få dager siden. Jeg skulle dra på et jobboppdrag i Trondheim hvor det hadde skjedd et grusomt mord. De trengte visst den beste etterforskeren Oslo hadde å by på. At sjefen min valgte meg var selvforklarende. Jeg hadde nesten aldri mislykkes i å finne en drapsmann. Bortsett fra en. Tom Isaksen het han. Jeg visste hva slags kaldblodig morder han var, men jeg fikk aldri nok bevis til å pælme han i fengsel der han hørte hjemme. Men nå var jo han den eneste jeg ikke hadde tatt. Kollegaene mine hatet meg. Jeg ble alltid valgt først når en ny sak kom til lys. Ikke at jeg ikke fortjente oppdragene. De andre egnet seg ikke for saken som nå stod foran meg. Men hvordan skulle jeg vite at den kom til å endre livet mitt for alltid?

Flygningen gikk som de vanligvis gjør. Humpete og høylytt. Skrikerunger som ødelegger den ro man kan finne på et fly, og flyverter og vertinner som konstant kommer bort for å sørge for at jeg er «komfortabel». Jeg landet i Værnes klokka 07:00. Det var vanlig det. Jeg sto aldri opp etter 05:00 hver morgen. Jeg trengte så mye av dagene jeg hadde til rådighet. Aldri skulle jeg være på et sted for lenge. Oslo hadde jeg bare blitt i på grunn av de internasjonale avtalene firmaet hadde inngått. Noe som mer eller mindre betydde at jeg fikk dra til utlandet til de mest alvorlige massedrapene en kan se i verden i dag. Jeg har mistet tellinga på hvor mange ganger jeg har vært i Amsterdam.

På tross av min manglende tålmodighet ventet jeg på at de andre passasjerene skulle i all hast ha seg av flyet. Bagasje trengte jeg ikke. Jeg hadde bare sekken min som inneholdt alt av utstyr som jeg trengte for å undersøke området. Liten nok til å telle som håndbagasje, og fylt med ingenting annet enn det som var absolutt nødvendig. Som jeg sa, jeg blir aldri på et sted for lenge. Ikke visste jeg at denne gangen skulle vise seg å bli et unntak.

Firmaet hadde leid inn en bil til meg som stod parkert utenfor flyplassen. Denne saken er ingen match for meg, tenkte jeg for meg selv idet jeg kjørte ut på hovedveien. Jeg visste hvor jeg skulle. Det var ikke første gangen min i Trondheim.

-Du har ankommet din destinasjon, pep det ut ifra GPS-en idet jeg svinget inn framfor det svære, grå huset. Firmaet pleide å programmere mye på forhånd, så det at jeg kunne veien spilte ingen rolle. Jeg fikk et dårlig inntrykk allerede da jeg stod utenfor og kikket opp. Det måtte være minst tre etasjer. Ikke rart noen døde av å bli skubbet ned fra terrassen. Dette visste vi alt. Mitt oppdrag var å finne ut hvordan det skjedde og hvem som stod bak.

Jeg gikk bort til inngangsdøra, og fiska opp nøkkelen jeg hadde hentet hos det lokale politiet på veien dit. Det var mørkt der inne. Nesten skummelt. Jeg pleide ikke å være redd for ... Vel, egentlig var jeg ikke redd for noe. Men da jeg hadde tatt bare et par skritt inn i kjelleren kjente jeg en utrolig guffen følelse av at noen kanskje holdt øye med meg. Kanskje til og med stirra på meg. Jeg holdt pusten. Beveget hånden min opp og ned langs veggen for hvert skritt på leting etter en lysbryter. Uten hell. Jeg kunne så vidt se en meter foran meg, og jeg håpet at i enden av gangen skulle jeg kunne finne en trapp. Så langt kom jeg ikke.

Plutselig kjente jeg en hånd på hver av skuldrene mine. Jeg ble voldsomt dratt bakover og holdt fast i et godt grep rundt halsen og nakken. Jeg prøvde hjelpeløst å kjempe imot, men som blind var det nytteløst. En hånd beveget seg framfor meg, men to hender holdt meg fremdeles så godt fast at jeg så vidt kunne røre meg. Før kluten traff ansiktet mitt, visste jeg hva det var. Jeg kjente lukten av kloroform svi i neseborene før jeg ble kvelt av den.