«Gratulerer med dagen kjære.» sier den gamle mannen på benken.
«Så du husker det enda?» spør den gamle damen ved siden av han.
Hun har glede i stemmen og øyne som tindrer.
I den ene hånden holder hun en liten bukett med vårblomster, og i den andre holder hun mannens hånd.
De får mange blikk der de sitter på benken i parken og holder hender. Blikk av beundring. Beundring over kjærlighet som ikke har rustet. De gir tro og håp til unge mennesker som føler at kjærligheten svikter.
Lite vet de unge at de gamle har selv vært der. Vært der og følt at kjærligheten er som en trend som kommer og går. Men de gamle har levd og lært. De har lært at kjærligheten er ikke som en trend som kommer og går, men at den heller er som et frø som spirer og gror så lenge du gir den næring og pleier den. Deres kjærlighet er som de robuste plantene som overlever den kalde vinteren og blomstrer flere ganger i året.
«Selvfølgelig» sier han med et smil.
Det smilet som hun enda elsker, selv etter 50 år.
