Sophie Takes New York

1. The Final Countdown

Klærne til Sophie lå strødd utover hele soveromsgulvet hennes. Hvordan skulle hun klare å pakke ned hele klesskapet hennes i én koffert? Hun dro seg selv i håret av frustrasjon og håpet på at hun kom på en løsning så fort som mulig. Det var jo tross alt bare én uke igjen til hun skulle flytte over Atlanterhavet til byen som aldri sover, New York. I flere år hadde Sophie drømt om det å flytte til drømmebyen hennes, men nå som avreisedatoen nærmet seg så kunne hun føle at hun angret seg litt, men moren hennes sa alltid at hun skulle gi det et par uker. Sophie var veldig glad for at hun hadde en så vis mor. Hun hadde vært enebarn helt frem til det året hun fylte 16, så hun og moren hadde alltid hatt et nært forhold til hverandre selv om de til tider hadde kranglet så høylytt at stefaren hennes måtte gripe inn. Men uansett hvor mye de kranglet, så var hun uendelig glad i moren sin som alltid var der når Sophie trengte henne.

"Mamma, har du sett de hvite høyhælte sandalene mine?" Ropte Sophie ned trappen.

"Men kjære deg, har du tenkt å gå rundt i New York's gater i dem?" Svarte moren hennes tilbake. "Du kommer til å få så vondt i beina dine!"

Sophie himlet med øynene sine. Moren hennes var ikke til stor hjelp når det gjaldt denne saken.

Et par timer senere satt hun på soveromsgulvet sitt foran speilet for å gjøre seg klar for middag med venninnene hennes. Håret skal rettes, sminken skal legges. Men hvor var rettetangen? Hun så over hele soverommet før hun til slutt fant den langt under senga. Hun kunne ikke skjønne hvordan den hadde havnet der, men hun tenkte ikke mer på det. For kveldens sminkelook så gikk hun for naturlig smokey eyes med lyse naturlige lepper. Imens hun satt på gulvet å la sminken sin takket hun Gud for den fantastiske oppfinnelsen av YouTube og alle de talentfulle jentene som viste en hvordan en til og med kunne sminke både nesen og ansiktet smalere. Sophie satt i sin egen verden og sang på den nyeste sangen til Beyoncé da hun hørte et pling fra mobilen sin. Uten å se på den så tenkte hun at det sikkert bare var venninnen hennes som sa ifra at hun var på vei for å hente henne. Sophie la et siste lag med maskara før hun sjekket mobilen. Det var ikke venninnen hennes som sendte henne melding, langt ifra. Hun utvidet øynene når hun så at meldingen kom fra Henrik som hun hadde vært sammen med fra ungdomsskolen og frem til russetiden i tredjeklasse på videregående. Han hadde spurt Sophie om de kunne ta en pause frem til etter russetiden var over, for han mente at forholdet deres kom til å bli et problem siden han ville ta så mange knuter som mulig. Sophie hadde ikke nølt og slo opp med han på stedet. Nå hadde det gått fire måneder siden hun sist snakket med han, og nå hadde hun fått en melding hvor det sto: "Jeg vet jeg har ødelagt alt, men vi må snakke sammen før du drar.." Hva betydde det? Sophie kjente at hun savnet han og svarte han med at hun ikke hadde tid før dagen etterpå. Hun slo deretter mobilen på lydløs og puttet den i vesken sin. Ikke lenge etter plikter det på døren, og Sophie var av sted til en siste middag med jentene.

Vel borte på restauranten i byen så hadde Sophie allerede rukket å fortelle venninnegjengen om hennes problemer med pakkingen og såklart meldingen hun hadde fått av Henrik kun én time før. Hun visste godt hva de kom til å si, så hun nikket bare til det de sa. Etter de hadde spist så pratet de videre i en god time før de sa farvel til hverandre. Sophie hadde sagt til venninnen sin at hun ville gå hjem den kvelden ettersom hun ikke bodde så langt ifra restauranten. Hun tok på seg den mørkeblå blazeren sin og plugget øreproppene inn i ørene. Det var fredfullt og stille på veien hjem. Det hendte ofte at Sophie gikk turer rundt i byen på kveldene kun for å beundre den rolige atmosfæren. Stillheten ble avbrutt av en bil som stoppet opp ved siden sv henne. Hun snudde seg for å se hvem det var, og det var ingen andre enn den personen hun hadde minst lyst til å prate med nå, Henrik.

"Kan vi prate?" Spurte han rolig.

"Hvordan visste du hvor jeg var? Og nei, jeg vil ikke prate med deg." Sophie angret øyeblikkelig på at hun hadde svart ja på meldingen hans om å møtes dagen etterpå.

Henrik gikk ut av bilen og gikk bort til Sophie og holdt armene rundt henne.

"Jeg vet jeg ødela alt sammen, men jeg er villig til å ofre alt for å få deg tilbake." Han hørtes nesten litt trist ut i stemmen. Sophie hadde alltid likt følelsen av armene hans rundt henne, spesielt når hun var nedfor. De sto på en parkeringsplass rett ved skolen i en god time og pratet. De hadde heller aldri hatt en så intens samtale før. Hun fortalte han at hun ikke kunne, og at han måtte gå videre. De to sto og kikket hverandre inn i øynene og Sophie kjente tårene presse seg frem. Henrik holdt godt om henne, og Sophie la hodet sitt på brystkassen hans. Kunne ikke dette øyeblikket vare for alltid? Det gikk enda en time før de til slutt dro hver sin vei.

I det øyeblikket Sophie gikk inn døren hjemme så plinget det inn en ny melding fra Henrik: "Jeg savner deg allerede. Ønsker deg en god tur til USA." Hun tok seg selv i å smile. Inne i stua så satt moren og stefaren hennes og kikket på den nyeste episoden av idol. Det var vell mer som at stefaren hennes lå i godstolen og halvsov mens moren hennes strikket på enda et nytt prosjekt. Sophie satt seg ned i sofaen og kikket på idol frem til det var slutt.

"Hvordan var middagen med jentene?" Spurte moren.

"Det var veldig koselig. Kvelden hadde vært perfekt om Henrik ikke hadde dukket opp.."

Moren visste absolutt alt om hva som foregikk mellom Sophie og Henrik. Og denne gangen var ikke noe annerledes.

"Glem han Sophie. Du er en flott jente, og du kan få hvilken som helst gutt du vil. Husk det!"

Hun smilte av det moren sa. Uansett hva den dama sa, så fikk det alltid Sophie til å føle seg mye bedre.

"Jeg går og legger meg nå. God natt!"

Sophie gikk opp trappen til rommet sitt og slang seg ned på sengen. Det var flere hundre tanker som surret rundt i hodet hennes. Men den største tanken der var at det nå kun var syv dager igjen til hun satt på flyet fra Gardermoen til Newark. Syv dager til hun ikke fikk se familien hennes på ti måneder. Men det beste av alt, det var syv dager til hun skulle bo sammen med ei jente fra Sverige hun aldri hadde møtt før og de skulle bo sammen i en liten leilighet på Upper East Side.