Fredfull

Fredful

Hun kunne kjenne varmen fra kroppen hans. Liter på liter med mørkerødt blod som rant nedover skallen til samboeren hennes. Han lå der bevisstløst på bakken.

Mange ulike tanker suste forbi rundt om hodet hennes, men det eneste hun klarte å fokusere ordentlig på var følelsen av stillhet. Det var plutselig blitt så fredelig nå som han ikke var her lenger. Han var her tilstede fysisk, men ikke mentalt. Hun prøvde å samle opp motet til å reise seg opp, men de svake skjelvne beina sviktet. Hun ble sittende der en god stund til kroppen hennes ikke kjentes nummen lenger.

«Hva faen skal jeg gjøre nå?», tenkte hun.

Hun følte hun måtte ringte politiet. Da kunne hun si at hun bare fant han der. Senere ankom politiet og de satt opp bånd rundt åstedet. Politiet sa at han ikke var i live og stilte henne mange spørsmål. Hun svarte på hvert eneste et av dem hun kunne svare på.

Da hun kom hjem kledde hun av seg og gikk rett i sengen av utmattelse. Hun lot den fine rosa skjorten og de sorte jeansene bare ligge. Hun fikk heller ta det i morgen. Til tross for den forferdelige hendelsen sovnet hun på et blunk.

«Jeg får vel ikke så mye ut av dagen i dag», tenke hun da hun våknet midt på lyse dagen.

Kvelden i går var som en stor eksplosjon av følelser, men hun likte jo egentlig det hun gjorde.

«Er det noe galt med meg?», tenkte hun og så seg i speilet med et bekymret blikk.

Det var stille i et lite øyeblikk. Plutselig ringte telefonen. Hun skvatt til og tok opp røret. Det var politiet.

«Vi tror vi har funnet den mistenkte», sa en dyp stemme.

«Så flott, kan jeg komme innom i dag og snakke med dere?», spurte hun som om hun var helt uskyldig.

Det kunne hun gjerne, sa de og la på røret.

Noen timer senere ankom hun stasjonen. Hun parkerte den matt-svarte teslaen før hun gikk inn til resepsjonen. Hun rakk så vidt å si noe før politikonstabelen tok henne med inn på et rom. Nå hadde hun samme bekymring i ansiktet som da hun så seg i speilet noen timer før. Konstabelen så veldig alvorlig ut.

Det var stille en liten stund før hun med en svak stemme spurte, «Så hvem er det?»

Konstabelen så nesten enda mer alvorlig ut nå selv om det nesten ikke var mulig.

«Husker du virkelig ingenting av det som skjedde?», svarte han.

«Hva mener du? Alt var helt svart og plutselig lå han bare der»

«Ja vel?»

Hun så ikke lenger bekymret ut, men prøvde å virke veldig forvirret som om hun ikke visste noe.

Politiet lente seg litt nedover i stolen og sa «Det er du som er den mistenkte».

Hun ble litt oppgitt, og nå hadde hun bare et mildt uttrykk i ansiktet.

«Det måtte gjøres. Jeg brukte den skarpeste kniven jeg kunne finne og stakk den rett inn i skallen hans, men jeg angrer ikke på noen ting», svarte hun.

«Og hvorfor måtte det gjøres?», spurte konstabelen.

«Han drakk seg alltid full, spesielt i helgene. Han ropte alltid, sa de frekkeste ting til meg og var voldelig. Jeg følte meg hjelpesløs siden han var så mye sterkere enn meg».

«Men måtte du drepe han for det?»

«Nei selvfølgelig ikke, men jeg likte følelsen av at han falt på bakken og endelig var blitt svakere enn meg. Hva er det som er moro med å bare la han gå?»

Hun kjente et lite kick i kroppen. Hun ville gjøre det igjen. Hun tenkte tilbake på det varme, ferske, deilige blodet som rant nedover hodet hans.

Hun var ikke frisk i hodet, men det visste hun jo egentlig.