I det siste har jeg ikke vært meg selv. Hver gang jeg kjenner tårene presse på blunker jeg dem vekk mens jeg tar på lott fest musikk. "Jeg orker ikke mer, ingen hører meg uansett". Det sa jeg til meg selv i sommer, da det gikke opp for meg at hverden stopper ikke opp fordi jeg sitter underdyna og hylgriner over en som ikke bryr seg engang.
Han addet meg på snap dagen etter bursdagen min, etter jeg hadde fått mange shoutouts på storyene til folk. Vi snakket og han var en utrolig søt fyr.
Jeg husker godt første gsngen jeg møtte han 1. April. Det var også da jeg gjorde den største feilen i livet mitt så langt, men samtidig lærte av feilen.
Ting skjedde og jeg visste ikke hva som kom til å skje vidre, til han sa jeg var altfor sjenert for ham. I starten sa jeg at jeg ikke brydde meg, men så er jeg en følsom person som blir betatt fort. Det var akkurat det som skjedde.
Vi er nå i mai, i eksamens tiden. Jeg var fortsatt like betatt som første gangen jeg møtte han, men han hadde blokkert meg etter at jeg hadde prøvd å starte en samtale med han. Det var ikke noe stort, bare: 'hei, hva skjer'. Han svarte men vi alle skjønner han egentlig ikke ville.
Da jeg fant ut at han blokket meg følte jeg meg enda mer knust, jeg var bort å følte meg så ødelagt. Jeg var på bunnen og trodde ikke ting kunne bli verre. Problemt var ikke at han blokerte meg, tingen var at han ikke en gang kunne gi meg en sjanse til å vise at jeg var verdt det.
4 måneder gikk og jeg sa til meg selv at jeg var over han. Jeg var jo det, jeg trnegte han ikke og han ville ikke ha meg og jeg kunne ikke gjøre noe med det. Jeg forsto dette nå.
Det var sommerferie og foreldrene mine tvingte meg til å bli med på camp. Jeg kunne ikke gjøre noe annet enn å bli med.
3 dagen på campen sto jeg opp som vanlig. Jeg sto i dusjen og tenkte over drømmen jeg hadde drømt den natten. Jeg drømte om han,
"Jeg gikk av bussen, og var på vei hjemover, jeg ventet på at bussen skulle kjøre så jeg kunne gå over veien. Bussen skjørte og jeg ventet til alt var klart. Jeg løp over og var på gangfeltet på andre siden av veien og trasket hjem. I det jeg tar opp mobile hører en bil pipe, av en eller annen grunn visste jeg at det var han, så jeg ignorerte og bare gikk. Han pipte så det gjorde vobdt i ørene så begynte han å rope ut av bilen. Hør på meg værs så snill. Jeg snur meg og rett før biøen paserer meg sier han, 'vent på meg, jeg kommer snart tilbake'. Hva i hulsete fpr en drøm. Jeg er jo over han. Jeg børstet fort vekk tanken og gikk for å spise frokost. Jeg satt meg med vennene mine og snakket, jeg pleier som regel å logge ut av snapchat før jeg legger meg, for at jeg skal legge meg og ikke sitte på mobilen.
Jeg hadde hentet maten min og var klar for å spise, men logget inn på snap først. I det jeg skulle ta første bit av brødskiven så jeg at jeg hadde fått ny add, mens jeg sov. Jeg tok bit av brødskiven men nesten satte den i halsen da jeg så hvem som hadde adde meg.
Det var han, han som hadde fått meg til som ingenting, han som fikk meg til å føle meg it som en leke, han som hadde brukt meg, fått meg til å tenke at hver eneste gutt jeg er i nærheten av kommer til å såre meg. Han som snudde hele verden min.
Men føleslene mine for han var større enn sinnet mitt, så de tok over å addet han på snap.
Vi snakket som ingenting hadde skjedd, og du kan tenke deg hva som hente..
La meg bare si, "gråt over han så du tror du dør snart, så mye at du ikke får puste, men ikke gråt over han to ganger".
