Frostborg: 2041

Dag 6 : Minner

Natten hadde steget på og mørkelagt den stille skogen rundt oss. Ingen fugler sang eller plystret fra toppene. Trærne sto kun som nakne stolper av stein, stille og døde med en kappe av is rundt. Det virket nesten unaturlig for meg at de en gang holdt en krone av grønne blader over seg, nå som kun den svarte stammen var igjen. Jeg kunne ikke lenger huske hvordan det engang var, hvordan en varm vind kjentes eller hvordan solen stekte på huden. Det var ti år siden – ti år uten sol, vind eller frihet.

Snøen var hard og sprø. Et tynt lag av is dekket den øvre delen, akkurat nok til å holde vekten vår over seg. Vi marsjerte sakte over den gamle skogen. Bak oss kunne jeg se de tomme ruinene fra byen lyse opp av det bleke månelyset. Lange, unaturlige skygger strakk seg langs det tørre, hvite landskapet. Ida hadde prøvd å få kontakt med Hallen utover kvelden men til ingen nytte. Radioen virket død. Ingen hadde svart.

«Opp der.» sa Jonas stille og pekte. «Ser du den lille røde prikken i himmelen?»

Vi sakket litt ned og fokuserte synet opp mot stjernene. Det tok litt tid, men etter en liten stund fikk jeg øye på et svakt, rødt lys i det mørke.

«Mars?» spurte Ida.

«Korrekt.» sa Jonas lavt og stirret opp. «Vi landet mennesker der allerede ti år før bombene falt - en liten koloni hadde startet da sirenene skrek. Noen ganger lurer jeg på om det fremdeles er folk der, etter alle disse årene. Hvordan har de overlevd ute der? Hvor mange er de? Vet de hva som egentlig har skjedd?»

«Kanskje de som overlevde stiller de samme spørsmålene når de ser ned mot oss.»

Vi fortsatte å gå igjennom den forlatte ødemarken. Anton hadde ikke sagt et ord siden barnehagen. I total stillhet fortsatte han å gå med rifla i hånd. Noe eller noen der hadde satt sitt merke på han, noe han ikke ville gjenoppleve. Det var lett å forstå; men jeg kunne ikke skjønne hva. Jeg ville, derimot, ikke grave for dypt - noen ting er best forlatt i fred.

«Så hva er din historie?» hørte jeg Henrik spørre.

«Min?» svarte Jonas til et bekreftende nikk. «Nei, hva er det å fortelle?»

«Vi har jo alle en historie.» svarte Henrik. «Hva gjorde du før dette, før alt?»

«Jeg var like gammel som du nå da bombene falt – jobbet på en militærbase et stykke unna. Jeg ble kjent med ei jente fra utkanten av byen. Hun hadde de nydeligste øynene du kunne forestille deg. Hun hadde dessverre, blitt blind fra en ulykke. Vanligvis pleier blinde å ha lukkede eller grå øyne; men ikke hun. Når jeg hadde fri dro jeg alltid over til henne. Vi satt sammen mens jeg leste henne bøker. Vi danset rundt stuen til høy musikk, og vi lagde mat der jeg fortalte henne alt hva jeg gjorde, skritt for skritt. Jeg fortalte henne hva slags krydder jeg brukte, og lot henne lukte og smake. Vi snakket i timevis, og når vi skulle ut var det ofte hun ikke trengte førerhunden sin. Jeg brydde meg ikke at hun var blind. Jeg tenkte egentlig ikke over det heller.» Jonas tok en liten pause og det ble fort stille. «Det var en sen fredag da vi sto i parken, bare hun og jeg. Jeg fortalte henne at jeg elsket hun, og hun kastet seg rundt meg og sa det samme. Vi flyttet sammen i en liten leilighet ikke lenge etterpå. Ting fortsatte slik de hadde gjort. Hun sa jeg hadde blitt en flink pappa. Livet var vel perfekt. Men når jeg kom hjem fra jobb, en uke før jul, var hun borte. På senga fant jeg et brev. Hun hadde dratt til Moskva med alt unntatt hunden, uten å si hvorfor. Jeg vet ikke hva som skjedde med henne etter det. Alt jeg husker nå er de krystallblå øynene, håret og måten hun strøk meg langs ryggen på.»

«Hun bare dro?» spurte Victoria.

«Uten et ord.» svarte han. «Bortsett fra brevet.»