Frostborg: 2041

Dag 16 : Slakteren av Scandza

Vi kastet på oss utstyret som om det sto om liv og død. Riflene ble ladet, gassmaskene testet og magasinene sjekket. Kallisto hadde forsynt seg av all mat vi hadde fått den siste dagen. Øynene var fortsatt lukket men hun sniffet seg frem til hver eneste smule. Hun hadde blitt større, jeg kunne se det. På kun noen dager hadde hun vokst fra størrelsen på hånden min til hodet mitt. Pelsen hadde grodd tykkere og mer definert. Hun måtte ha spist sin egen kroppsvekt i mat for å vokse så mye. Jeg plukket henne opp og la henne forsiktig i sekken før jeg snørte igjen.

«Catch.» sa Ida og kastet meg hjelmen min.

Jeg så Anton sette på sin. Ved øret var det risset inn åtte streker. Jeg hadde ikke tenkt over de før, men nå var de klare som dagen. Til slutt sto vi der, ugjenkjennelige bak de grå maskene og den hvite vinterkappen. Med våpen i hånd marsjerte vi ut gjennom døren og ut under en åpen himmel. Thengills soldater sto langs veggene, kun væpnet med spyd, økser og sverd – jeg håpet til Gudene de ikke ville trenge de, for de sto ingen sjanse mot Korstogets maskinerte vrede.

Da vi nådde muren og kunne se en gruppe menn på bunnen av bakken. Jeg telte to dusin, men mistenkte de kunne være fler av dem gjemt i ruinene. Det var da jeg la merke til det – spyd av stål rakte opp mot himmelen. På de hang skabeistene, blodige og partert. De ble paradert langs gatene frem til festningen. Meter på meter med piggtråd lå surret stramt rundt dem så hardt det rev opp den såre huden. Fortsatt kunne jeg se noen av dem rykke til. Selv ikke skabeistene fortjente en slik skjebne. Stolpene ble banken ned i bakken som en blodig flaggstang.

«Thengill, old friend.» ropte en stemme som rev med kalde klør ned ryggsøylen min i sekundet jeg kjente den igjen. Zerkalo. «You seem to have lost something.»

Jeg så ned mot den gamle mannen som sto der med sønnen til Thengill fremfor seg. Selv om han sto flere meter under oss på utsiden av murene følte jeg fortsatt en usikkerhet i meg. Det kjentes ut som han kunne jevne festningen med jorden om han ville. Soldatene hans sto lenger bak ved ruinene, men Zerkalo var selvsikker der han var.

Jeg dro ned speilvisiret og kunne se de andre gjøre det samme. Jeg visste han ikke kunne se meg, men fortsatt var jeg redd han skulle kjenne meg igjen. Anton tok et steg frem med hånden hvilende på pistolen. Det var nervepinende rolig, som stillheten før stormen. Thengill lente seg over muren, så ned mot Zerkalo og sønnen sin med en lenke rundt halsen.

«I'll flay you alive.» sa han mørkt.

Zerkalo flyttet synet fra Thengill til Anton med et nysgjerrig blikk. Han kunne ikke kjenne Anton igjen under masken, men fortsatt så det ut som om han visste hvem han var. Etter en lang stund stillhet flyttet han synet tilbake med et tankefullt blikk.

«Let us make a deal.» sa han. «Open your gates – let us talk.»

«I'll cut off your leg the second you step inside.» svarte Thengill.

Zerkalo ladet pistolen og plantet løpet i nakken på den unge gutten fremfor seg. Han sa noe til gutten, noe jeg ikke kunne tyde, men etter et langt minutt begynte den unge sønnen å kle av seg. Lue, jakke, bukse og sko til han sto der uten noe. Zerkalo nappet i tauet som var festet til lenken rundt halsen på han, og fikk gutten til å gå baklengs, vekk fra porten.

«I will march him over the ice untill it cracks beneath him.» sa han og ledet gutten vekk fra porten, i retning mot den islagte fjorden.

«Wait!» ropte Thengill, men Zerkalo fortsatte. «Wait!» ropte han igjen.

Zerkalo stoppet og smilte. Han hadde fått det han kom for. Anton gikk bort til Thengill men ble stoppet av en rask håndbevegelse som ba han holde stille. De visste begge dette var planen til Zerkalo, men det var ingenting annet de kunne gjøre enn å lytte. Den unge gutten sto med beina på isen og begynte å skjelve. Zerkalo rykket i tauet så han falt om.