Frostborg: 2041

Dag 17 : Havet

Jeg hørte vannet skvulpe mens båten vaiet rolig fra side til side. Det gamle treverket gråt og knirket for hver bevegelse. Det var nesten helt stille. Vinden var rolig og tam, med knapt en eneste lyd. Jeg kjente skroget på båten dunke rolig mot noe, for så å slepe seg langs det i en svak, skrapende lyd. Jeg klarte ikke åpne øynene - alt var fortsatt svart. Jeg klarte ikke huske noe. Hodet var dekket i en tykk tåke som skjulte hver eneste tanke. Sakte og strevende slepte jeg hånden opp mot ansiktet og famlet etter det som hindret meg i å se.

«Forsiktig.» sa en stille stemme og tok i hånden min. «La meg.»

Victoria løsnet bandasjen rundt øynene mine. Det var en klar natt, men månens lys blendet meg fortsatt. Jeg lå på bunnen av båten, dekket til med tepper og tøy. Jeg lå som Ida hadde gjort da vi slepte henne ned fjellet til Oslo. Oslo? Tenkte jeg, men slet med å huske hva som var der. Jeg myste opp og blunket men det var som om en vegg hindret meg i å huske noe som helst. Festningen tenkte jeg og prøvde å reise meg.

«Rolig.» sa hun i det jeg kjente hodet pulsere. «Hvordan føler du deg?»

«Jeg vet ikke.» sa jeg, svimmel og tung, som i en drøm jeg ikke kunne styre.

Jeg så rundt meg. Jonas satt en meter unna med en åre i hver hånd og rodde båten sakte langs vannet. Victoria satt over meg, mens Henrik og Ida sov i hverandres armer helt fremst. Elektronikk og radioutstyr lå kaotisk rundt dem – Ida måtte ha prøvd å reparere radioen mens jeg sov. To av magasinene mine lå fulle men ødelagte av en kule som hadde spiddet dem begge. Ved meg lå en hjelm, skrapet og brukt men gjenkjennelig. Åtte streker var risset inn i siden på siden.

«Anton?» sa jeg svakt, men måtte gjenta meg da Victoria spurte hva jeg mumlet så rart. «Anton, hvor er han?»

«Han.» sa hun, tungt i pusten; jeg kunne se hun slet med å få ut ordene. «Han her ikke her.»

Jeg husket alt som om en kule hadde truffet meg. Minnene eksploderte fremfor øynene mine som å se en film. Jeg husker da Anton kastet gassmasken sin. Jeg husker da han ble skutt, igjen og igjen men fortsatte å holde dem unna oss. Jeg husker snøen var druknet i blod i det han falt om, rød i ansiktet med tårene trille ned. Jeg så Anton ligge stille i snøen og lukke øynene en siste gang før pusten forlot han og vi ble borte i tåken.

«Vi må tilbake!» sa jeg så høyt jeg kunne, men ordene ble ingenting annet enn en utydelig smørje av lyder.

«Vi kan ikke.» sa Jonas kaldt og dro i årene så hardt at treverket skrek. «Vi er over ti mil fra Oslo. Vi passerte akkurat Larvik.»

Jeg kastet meg opp og så ut fra båten. En labyrint av isflak dekket havet. Vannet lå nesten helt stille, malt som en hvit slette som strakte seg lenger enn horisonten selv. På den andre siden kunne jeg se fjell og berg stikke opp, med skjær som kuttet seg som kniver fra overflaten - isen lå sprukken og revnet rundt dem. Det var helt mørkt, på havet, på kysten og i fjellene. Selv ikke i båten var det lys. Månen var den eneste som viste veien i den bleke natten. Den fjerne byen lå livløs ved vannkanten, omringet av forlatte hus som så ut til å stirre på oss med tomme, hule øyne.

«Du ble skutt.» sa hun.

Jeg kjente tårene trenge ut. Jeg hørte Victoria snakke, men ordene ble bare hvit støy i det hele. Jeg falt tungt tilbake på gulvet. Det klødde i øynene, som om noe satt fast selv om det var ingenting. Jeg ville kaste meg selv av båten og gi slipp på alt sammen, glemme verden og overlate den til seg selv. Hva var vitsen? Hvordan skulle vi komme oss videre? Vi var på vei til Libertalia, men så hva? Vi visste verken hvor vi skulle, hva vi skulle eller hvordan vi skulle komme oss dit. Anton var den med svarene, Anton var den som visste. Men kanskje det verste av alt var at han ikke fikk den begravelsen han fortjente. Alt vi kunne gjøre var så seile vekk og gjemme oss i tåken.