Frostborg: 2041

Dag 18 : Libertalia

Ved den brusende vannkanten lå en død moskus – forgiftet av den grønne disen som steg fra bunnen. Ut kadaveret vokste blodhalsene som de vi hadde sett i Midgard, disse derimot var større og lenger. Skjellene lignet på tenner klumpet sammen, holdt oppe av mørke, slimete fingre som rakte utøver. Med gassmasken klistret til ansiktet gikk vi sakte langs stranden for å finne en vei som lot oss krysse til den andre siden. Det var ingen provisorisk bro av treverk, eller en flåte å seile på. Alt som ikke var av stål så ut til å etse bort i det røde havet av olje - om det var her skabeistene kom fra ville det forklare mye. Fra Antons håndbok hadde Hellgribben gjort disse forliste skipene sitt permanente rede, men så langt hadde alt vært stille som graven – på godt og vondt.

«Ingenting.» ropte Ida fra andre ende av kysten og løftet armene i håpløshet.

Å gå rundt ville ta flere dager; den eneste broen like hel lå flere mil unna. Pusten var tung og treg igjennom masken, og jeg fryktet de tykke gassene ville ødelegge filteret om vi ble her for lenge.

«Noen som blir med å svømme?» sa Henrik spøkende.

Draktene hadde tålt alt hittil med kun små skrammer, men å bade i et basseng av brusende svovel og olje som hadde stagnert i over ti år, var en prøve jeg ikke var villig å ta. Det så ut som den eneste veien gjennom var å gå ombord i skipene og krysse de én etter én. Om det i det hele tatt var mulig, tvilte jeg på - men det var kun en måte å finne det ut. Et grunnet og veltet hangarskip lente det rustne skroget flere titalls meter over oss. Et slitt og revnet flagg, festet i et gammelt tau vaiet frem og tilbake i vinden. På det kunne jeg skimte glemte stjerner og blodrøde striper – USA, eller i det minste ruinene av det; de stille vrakene var intet mer enn beviset på en falsk stolthet.

Jonas rev i tauet og tok lite bry i flagget som falt på den frosne bakken da linjen løsnet fra dekket. Med to brekkjern og en rull teip Jonas hadde funnet i en garasje, gjorde han dem til et kryss og strammet tauet rundt for å lage en billig krok. Han kastet den opp til toppen av dekket og strammet til. Jeg hørte jernet slå mot stålbjelkene og feste seg. Jonas rykket til igjen, men denne gangen satt det. Den ene etter den andre klatret vi opp tauet til vi alle sto på dekket. Da jeg til sist skulle klatre tok Jonas hånden min og hjalp meg opp den siste meteren.

Fra toppen av det falleferdige dekket så ut jeg mot de andre skipene. Victoria rykket og dro i den gamle døren som ledet inn før den endelig ga etter i et gråtende skrik. Jeg så mot Jonas som fortsatt sto med tauet i hånden og ryggen til meg. Han halte det ikke opp eller la det ned – han bare sto der, ved kantet av skipet og stirret tomt ut i det fjerne mens han holdt løst i tauet. Det var som om han ventet på noen, ventet på noen han ikke ville gå fra. Jeg visste ikke helt hva jeg skulle si, men før jeg fikk åpnet munnen begynte han sakte å hale inn tauet. Uten et ord stirret vi ned i bakken – begge med den samme personen i tankene. Jeg snudde meg og gikk stille inn det gamle skipet.

«Hvordan tror du det ble sånn?» spurte Ida med et svakt ekko som slo i veggene.

Vi nådde enden av den trange gangen og kom til en åpen dør som ledet oss til et enormt rom – hangaren til skipet. I motsetning til flyene som lå under åpen himmel og var intet mer enn skrap, hadde disse overlevd de lange årene. Rust og støv dekket fortsatt salen, med lekke rør og oljepytter som rant langs det slake gulvet. Det var, derimot, mye renere her enn utenfor og selv så forlatt stedet var så det også beboelig ut.

«Etter Sverige falt sendte USA, Canada og England halve flåten sin hit for å lage en blokade fra Norge til Danmark. Et dusin skip var allerede kaiet her da nordlyset kom.» sa Jonas og lyste rundt den mørke hallen. «Jeg vil tro de på havet overlevde bombene, men uten lys eller kompasser ble de etter hvert tvunget til å gå i land. Én etter én fulgte de den samme veien og seilte hit - uten å se eller vite hvor de egentlig var. Sakte seilte dem til sin egen død for selv å bli en del av skjæret de forliste på.»