Alt var svart. Selv ikke gjennom sprekken under den tunge metalldøren kunne lyset nå. Med ryggen mot den kalde steinveggen og de såre hendene klemt rundt meg selv, ventet jeg. I den dype, evige stillheten kunne jeg føle pulsen prikke ukontrollert rundt om i kroppen, og den lave pusten lyde som den eneste vinden i en forlatt, mørk verden. Jeg tenkte på Tom, jeg tenkte på hva han gjorde, hva som ville skje videre og hvordan alt til slutt ville ende. Jeg trengte han. Nå – her. Jeg trengte noen.
Døren åpnet seg og et blendene lys skar fra den andre siden. Jeg knep øynene igjen og vek fra det. En silhuett av en høy og skyggelagt mann med en stol slepende bak seg viste i åpningen. Braathen gikk inn og lukket døren bak seg før en likblek lykt ble skrudd på. Rommet blusset igjen opp i hvitt og jeg kjente det skjære i meg før øynene etter hvert ble vant til lyset. Jeg så mot han der han sto, tomhendt og rolig, men fortsatt truende og direkte. Jeg lukket øynene - jeg ville ikke lenger tenke på hva som ville skje. Han kremtet og satte seg på stolen som en sperre fremfor døren. Lykten som lå på siden av han lyste i øynene mine og blendet synet mitt så ansiktet hans ble skjult bak skyggene.
«Har du noe imot at jeg fyrer en sigarett?» spurte han til mitt ubevegelige ansikt.
Rolig og stille med et ubekymret blikk rullet han sigaretten, som om han hadde all tid i verden på å være her. Fyrstikken lyste opp mot papiret og flimret opp det mørke ansiktet hans i en rød glød. Han stirret på meg med et uforstyrret blikk. Røyken steg som en pipe opp og samlet seg i det trange, lufttette rommet.
«Vaktene mine sier du brøt deg inn i serverrommet og slo en av dem ned. Mannen du slo blir nå behandlet for grove, permanente skader på et nødrom. Hvorfor?»
Jeg svarte ikke.
«Du er en smart jente, men det er mye du tydeligvis ikke vet.» sa han og lente seg frem. «Hva prøvde du egentlig å finne på det rommet? Hva lette du etter?»
«Svar.» sa jeg stille og sprukkent med øynene ned i gulvet.
Braathen lente seg rolig tilbake på den knirkende stolen. Han ventet stille og så på meg mens røyken danset som et bølgete hav over oss.
«Du vet.» sa han.
«Jeg vet at sovjetene er utenfor og prøver å komme inn før noen andre.»
«Nettopp.» svarte han. «Hvor lenge tror du Hallen vil overleve på egenhånd? Hvor mye mat er det igjen før alle her begynner å sulte? To måneder. Vi har to måneder verdt av mat før alt vi har bygget kollapser. I ti år har vi sendt folk ut for å lete etter et håp, og fortsatt står vi like tomhendt. Det er ingenting der ut-»
«Det vet vi ikke.» avbrøt jeg.
«Ti år, Lisa.» sa han hardt, men rolig. «Ti år. Jonas ville heller latt Hallen sulte bak lukkede dører enn å avtale med Korstoget. Det jeg gjør er ut av nødvendighet.»
«Vi vet begge det er mer til historien enn det. Du ble ikke bare lovet hjelp fra Zerkalo uten å gi noe tilbake. Hva ville han ha? Våpen? Mannskap? Teknologi?»
«Alt har sin pris her i verden, men dette er for alles beste. Rosene sitter fast i sin egen tankegang, Hallen hadde ikke overlevd ett nytt valg med dem ved styret. Det vi trenger er en leder. Gode tider skaper svake menn, og svake menn styrtet verden i grus. Nå har det kommet en ny tid, en tid for de sterke å skape en bedre verden.»
«En bedre verden? De lar bare historie gjenta seg i en endeløs krig!» ropte jeg.
«Krig og historie skaper håp, det får folk sammen, det gir dem en mening i verden. Alt er kanskje bare en illusjon, men hva slags forskjell utgjør det?» sa han hardt med et ubøyelig blikk. «Teutonerne fant Anton død utenfor Oslo; hvor lenge tror du de andre vil overleve uten han? De vil bli plukket av én etter én. Kompaniet revner ved sømmene nå som vi snakker.»
«De har overlevd så langt.»
«De har blitt jaget sør-vest; det er bare et spørsmål om tid. Tom, er det det han heter?» sa han plutselig og jeg kjente jeg frøs til. «Ja, jeg vet om han, jeg vet dere snakker sammen og jeg vet at du bryr deg. Hva tror du han gjør nå – krysser en eller annen forlatt by mens snøen blåser rundt seg? Om ikke lenge vil de bli møtt av en hær av soldater. Han vil bli henrettet, kastet i havet og glemt.»
Jeg kunne ikke bevege meg. Med lukkede øyne satt jeg som en statue. Jeg kunne knapt puste. Den kvelende, tykke røyken dekket rommet, men det var ikke derfor halsen låste seg. Selv så kaldt det var, følte jeg meg klam og svett. Jeg sa ingenting. Braathen lente seg frem.
«Jeg kan stoppe det fra å skje.» sa han stille og strøk hånden langs låret mitt – jeg kjente det renne langs kinnet. «Det jeg trenger er soldater. Du vet om avtalen med Zerkalo. Om han blir kvitt Kompaniet får jeg soldater og åpner portene til Hallen for han. Desto raskere de får det gjort, jo tryggere blir Hallen. Men om jeg sier at teutonerne ikke trenger jakte dem lenger, så vil de heller fokusere styrkene hit mot sovjetene.»
«Og hvorfor ville du gjøre det?» spurte jeg stille.
«Du skjønner, Tom har flyktet så lang vekk at det er ingenting han lenger får gjort. Kompaniet har gjemt seg og etterlatt Hallen til sin egen skjebne. De er til ingen fare, de bryr meg ikke lenger. Korstoget er kun en dag bak dem, og om de skyter Tom eller ikke har ingenting å si for meg – det utgjør ingen forskjell om han lever eller dør. Men for deg...»
«Vær så snill.» sa jeg med hodet ned og kjente kroppen riste; det kjentes ut som jeg druknet og ikke klarte puste uansett hvor mye jeg ville. Det klemte i halsen.
«Jeg lar Tom leve, men som sagt: Alt har sin pris.» sa han rolig og strøk hånden langs kinnet mitt mens tårene rant ned håndflaten hans.
«Hva vil du ha?» spurte jeg stille før jeg hørte han trekke inn duften rundt meg mens den andre hånden klemte dypt mot innsiden av låret mitt.
«Du vet hva jeg vil ha.»
Jeg kunne ikke lenger se – jeg følte meg blind. Øynene knep seg igjen i smerte. Jeg kjente den kalde hånden hans brenne mot ansiktet mitt, selv så stille den lå. Det stakk i meg, jeg både frøs og stekte samtidig. Hjertet rev seg ut av brystet mens det etset i meg og musklene dirret. Det var som et virkelig mareritt – noe jeg ikke kunne rømme fra, noe jeg ikke kunne våkne fra. Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre, om det var noe jeg kunne gjøre. Jeg følte meg så fanget og alene, som om jeg skulle sakte synke i en myr og ikke vite om jeg ville overleve, ikke vite om jeg kunne få meg opp igjen.
«Nei.» brøt det svakt fra meg mens jeg flyttet ansiktet vekk fra hånden hans.
«Forstår du hva som kommer til å skje med Tom?»
Jeg svarte kun med et stille nikk. Jeg følte meg så tom, så hul. Braathen reiste seg fra stolen og åpnet døren bak seg. Den bleke lykten ble skrudd av og skyggene omringet meg som et hav. Alt var svart. Jeg kjente pusten klore seg ut mens halsen strammet seg. Jeg ristet mens etsingen brant under huden og tårene flommet ned. Og det var da, i øyeblikket Braathen tok tak i stolen for å dra den ut og lukke døren bak seg, at jeg stoppet han.
«Vent.»
ESTÁS LEYENDO
Frostborg: 2041
Ficción GeneralÅret er 2031 og en kokende, global uro har nådd bristepunktet. Det er her vi møter Thomas, en liten gutt som blir en av de få i Norge som overlever bombene. I ti år skjuler han og 1500 mennesker seg hundre meter under bakken i Gjøvik Fjellhall, gjem...
