Det Gode, Det Onde og Det Midt Imellom

Mellomspill: Olivia Olsen

"Hallo? Hallo?" Jeg så på den lysende skjermen til telefonen min. De hadde lagt på... Stemmen til jenta som hadde ringt hørtes redd ut. May... Hun ba meg om hjelp. Det hun sa var veldig bekymringsvekkende. Jeg var nødt til å dra til stasjonen for å sjekke hva som foregikk.

"Miriam?" ropte jeg. Nesten med en gang dukket de røde krøllene til kollegaen min frem.

"Jeg fikk nettopp en telefon fra politistasjonen. Det hørtes ut som om det var et nødstilfelle," sa jeg, usikker på om Miriam ville la meg gå fra klinikken.

"Igjen?" spurte hun og så vantro på meg.

Jeg lo nervøst.

"Ja... Og jeg tenkte at siden det er litt lite å gjøre her akkurat nå, så kunne du kanskje latt meg gå?" spurte jeg så pent som jeg kunne. Alle pasientene lå og sov. De brune øynene hennes stirret på meg gjennom det tykke brilleglasset. Jeg kunne se at hun tenkte.

"Greit," sa hun til slutt. Jeg sukket lettet ut. "Men det går utover lønnen din."

Hun var alltid sånn. Hvis noe som helst skjedde, uansett hva, så kom hun alltid med trusler om at "det kommer til å gå utover lønnen min", men hun er ikke i en posisjon som kan komme med slike trusler. Egentlig var hun bare sur fordi hun måtte jobbe alene.

"Tusen takk," sa jeg. "Jeg kommer tilbake!" Så samlet jeg opp tingene mine og løp ut til bilen min.

Jeg parkerte bilen min rett utenfor stasjonen og løp inn, med førstehjelpsskrinet i hånden. På gulvet rett foran resepsjonsdisken lå Tom. Halve ansiktet hans var dekket av blod. Jeg kjente at jeg ble kvalm og jeg løp bort til han.

"Tom? Tom!" ropte jeg, mens jeg sjekket pulsen hans. Han var heldigvis bare bevisstløs og det kjentes ut som en bør løftet seg av skuldrene mine. Jeg slo han lett til i ansiktet. Det så ut til å gjøre susen, for han åpnet øynene sine.

"Olivia? Hva skjer?"

Tom satte seg opp og stønnet. Så rørte han siden av hodet sitt og fikk blod på hånden.

"Hva... Er det mitt blod?" utbrøt han og så forskrekket på hånden sin.

Jeg kunne se all fargen forsvinne fra det ellers så mellombrune ansiktet hans.

Han falt litt bakover, men jeg tok han imot.

"Det går fint, Tom. Det går fint," sa jeg og smilte beroligende til han.

"Hva var det egentlig som skjedde?" spurte jeg. Nå satt vi inne på kontoret til Olav. Jeg vasket såret hans. Kuttet var ikke så dypt som jeg trodde, det blødde bare ekstremt mye. Tom trakk på skuldrene. Han hadde våknet mer til nå.

"Husker ikke. Jeg husker bare at jeg hørte noen steg ute i resepsjonen, så dro jeg for å sjekke hva det var. Så våknet jeg med vondt i hodet og du var her," fortalte han.

"Vent," sa han. Jeg hørte panikk i stemmen hans. "Hvor er jenta?"

"May?" spurte jeg. Det hadde jeg ikke tenkt på. Jeg hadde vært så opptatt av Tom at jeg hadde glemt helt av henne.

"Ja?" Han forsøkte å reise seg fra kontorstolen, men jeg stoppet han.

"Tom. Jeg skal finne ut hvor hun er, men du er ikke helt i form. La meg bli ferdig med deg først. Du må sy," forklarte jeg så rolig som jeg kunne.

Jeg likte ikke å se Tom bekymret. Eller skadet. Og nå var han begge deler.

Han satte seg sakte ned i stolen igjen.

"Hva om... Hva om den som gjorde dette mot meg har tatt jenta? Hva om hun ligger hjelpeløs eller skadet et eller annet sted? Hun var mitt ansvar..." sa han lavt. Jeg sukket dypt. Det er få ganger jeg har sett han som dette, men jeg visste akkurat hva jeg skulle si.

"Det var hun som ringte meg, vet du. Det var derfor jeg kom. Jeg er sikker på at hun klarer seg, uansett hvor hun er nå. Og jeg vet at du er bekymret, men det at du drar ut nå og risikerer at skaden blir verre kommer ikke til å hjelpe henne," sa jeg. Han nikket sakte.

"Nå, så ringer vi til noen av de andre betjentene, sånn de får ta seg av dette. Greit?"

"Greit," sa han stilt og så bort.

***

Olivia's mellomspill!

Hva synes du om dette kapittelet? Vil det å sende noen andre politimenn etter Praeterel hjelpe Maysioris eller vil betjentene ende opp skadd?

Tusen <3-lig takk for at du leser denne historien! Ikke glem å legg igjen en "vote" og følg meg om du liker det du leser!<3