Fuck off I want you

Fredfullt i pensjonist parken

Hvem skulle trodd at gutten som ble kastet ut av klasserommet fordi han kalte læreren noe stygt, og nesten havnet i en slåsskamp sitter på en benk i en park. En park for pensjonister vel og merke. Jeg blunker flere ganger for å se om jeg ser syner eller om det faktisk er sant.

"Jackson" dropper det ut av munnen min. Jeg holder meg flaut foran munnen da Jackson snur seg mot meg. Han har ingen spesiell reaksjon, han bare stirrer på meg.
"Hvem er du?" spør han og klør seg i bakhodet. Jeg slår meg selv i pannen og setter meg ned helt på andre siden av benken, altså så langt unna han så mulig.
"Madison. Vi sitter sammen i klassen" mumler jeg og ser utover den nydelige utsikten.
"Å, du er hun kjedelige jenta" sier han og setter seg bedre tilrette.
Jeg ser på han med et uforståelig blikk. Er jeg den kjedelige jenta? Hvordan kunne han vite om jeg var kjedelig eller ikke?
Det er nesten som han leser tankene mine,
"Madison. Du kjeftet på meg for at jeg ikke regnet matte, også satt du helt alene. Da må du jo være kjedelig ellerno liksom"
Jeg blir nesten stum av det han sier, jeg hever det ene øyebrynet.
"Jeg er ikke kjedelig" presser jeg ut og legger armene i kryss. Jeg hater at folk som ikke kjenner meg skal ha en mening om hvordan jeg er som person. I alle fall når gutter med så stort ego som han her skal begynne å dømme meg.

"Du vet.. jeg er den nye naboen din. Jeg ser hvor stulle og grått det er hjemme hos deg» Legger han til. Au, strø salt på det allerede åpnede såret?
Jeg visste dog ikke at han var vår nye nabo, men jeg hadde fått med meg at nabohuset hadde vært ute til salgs en stund og endelig blitt solgt. Huset er likt vårt bare større og speilvendt.
Men jeg kan jo ikke noe for at det er «grått og stille» hjemme hos oss. Mamma jobber i et firma som gjør at hun ofte er borte også er Caleb ute med venner hele tiden.
Da er det jo stille siden jeg er alene, og jeg gjør ikke stort ut av meg.

*
"Visste du at Jackson er den nye naboen vår?"
Jeg ser nysgjerrig bort på Caleb som har blikket limt fast på tv-en. Vi ser sammen og i dag fikk han bestemme, noe jeg angrer på da han bare interesserer seg for biler og sport.
"Nja.. jeg visste at han bodde i nabolaget" mumler han uten å ofre meg et blikk. Jeg nikker og fortsetter å følge med på tv-en.
Noe jeg synes er veldig vanskelig da jeg ikke skjønner halvparten av det dem snakker om.
"Hvor flyttet egentlig Herr og Fru Walkers?" spør jeg og ser på Caleb enda engang. Blikket hans er enda så godt som limt på tv skjermen.
"Til et gamlehjem. De er jo gamle" svarer han og griper tak i fjernkontrollen for å skru opp lyden.
Jeg sukker og gnir meg i øynene.
"Denne serien er så kjedelig" klager jeg og tar frem mobilen min. Caleb grynter og flytter endelig blikket sitt over på meg.
"Du må ikke sitte her altså. Alt du gjør er å forstyrre meg!". Jeg himler med øynene og reiser meg opp fra sofaen,
"Jeg går og legger meg" gjesper jeg.
Caleb gir meg en tommel opp også løper jeg opp til rommet mitt. Jeg slenger meg ned i den myke, store sengen min og tuller meg inn i dynen. Men jeg blir tankefull her jeg ligger og stirrer i taket.
«Hvorfor var Jackson i parken?»
«Hvem er Jackson egentlig?»
«Hvordan kan en gutt som allerede har fått et dårlig rykte på skolen sitte så fredfullt i en pensjonist park?»
Jeg skyver tankene i fra meg for nå skal jeg sove.

side 4