Hakkelia

NOVELLESAMLING HAKKELIA

Hakkelia

Innholdsfortegnelse:

Hakkelia..........................

Kafékveld i Paris.....................................

Scenedronningen..................................

Drømmenatten......................................

Bare en fantasi.....................................

Kjøpeglede...........................................

 Hakkelia

Veslemor sitter i den halvmørke stuen. Bena hennes dingler ned fra lenestolen som er altfor høy for hennes seks år gamle kropp. Inn gjennom vinduet skinner ettermiddagssolen, en skarp solstripe rammer inn veslemors bleke konsentrerte ansikt og gir det bøtteklippede, lysebrune håret hennes et gyllent skjær som står i stil med mahognisjenken hun sitter ved, blokken foran henne med veslemors barnslige, kronglete skrift lyser hvitt. Resten av rommet er skyggelagt. En kan likevel skimte en innredning som er typisk for 70-årene og bærer preg av å tilhøre et ungt nyetablert par: en sittegruppe med to lenestoler i skinn og en slitt grønn fløyelssofa, sikkert kjøpt på loppemarked, en gammel tv og en gyngehest som er veslemors kjæreste eiendel. I enden av stuen står et massivt furubord med fire pinnestoler med avfargede grønne puter og en gammel skjenk opp mot veggen som er tapetsert i beige toner. Alt er sjelløst og vitner om sparsommelighet, av kun det ytterst nødvendige. Åtti-årene med sin frenetiske kapitalisme, lekre møbler og statussymboler har ennå ikke innfunnet seg.

Veslemor strekker seg mot blokken med all sin kraft så hun nesten ramler av stolen. Hånden hennes beveger seg i raske sirkelbevegelser, ansiktet har et oppslukt uttrykk, øynene er drømmende og fjerne. Veslemor har nettopp lært å skrive og dette er blitt hennes nye måte å flykte fra verden og komme seg bort fra den tyngden hun føler henger over de voksne, en tyngde hun ikke forstår, men som likevel er en trussel og sender mørke skygger nedover hennes barndoms sorgløshet når hun ikke får holdt den på avstand. Før var det dukkene som hjalp henne med dette og drømmeverdenen som hun har oppfunnet til dem-Hakkelia. I Hakkelia er alle snille, solen skinner alltid og det finnes ikke natt. Alle barna som bor der er lykkelige og det beste er at ingen noensinne blir voksne!

Skrivingen er ny og spennende og selv om dukkene er bedre fordi hun ikke må sitte stille, får skrivingen henne til å føle seg voksen. Den har også den fordelen at de voksne skryter av henne, sier hun er flink, at hun nå er en stor pike. Dette får gleden til å risle gjennom henne som en bekk som nesten bruser over.

Vanligvis er det morsomme klossete små fortellinger hun skribler ned med sin uforståelige barneskrift og hanglende grammatikk: de ender som regel godt og handler om dyr, ferier og andre hyggelige ting. Men i dag har det hun skriver fått en mørkere tone. Hun er innbitt i ansiktet og pennen farer frem og tilbake på papiret så den lille barnekroppen rister.

«Hva er det du skriver veslemor?»

En mann er kommet inn rommet. Han er i slutten av tyveårene, pen, høy, men altfor tynn, det magre ansiktet har et slitent drag. Under øynene har han blå ringer. De fotside olabuksene med sleng er altfor lange og får han til å virke enda høyere. På overkroppen har han en blomstrete T-skjorte. Det halvlange mørke håret bølger seg mykt nedover skuldrene. Han står nå like ved veslemor, ser varmt på henne, tar blokken fra henne og leser: Elefaant mama er komi på sukehus..., står det med veslemors barnslige håndskrift. Han ser bekymret på henne. «Hvorfor har du skrevet dette tulla mi? Er du lei deg for at mamma ikke er her?»