Ene og alene

En kald kveld

Og nå sitter jeg her. På en benk ved basketballbanen, litt bort for basketballbanen er havet. Vannet er rolig, det er stille ute, ikke en lyd. Jeg sitter og prøver å finne på en unnskyldning mens jeg venter her. Venter på de. Klokken er sent allerede, men tante gir vel faen.
"Hvorfor har du ikke pengene," sikkert det Sigurd blir å spørre. Ikke som jeg kan fortelle sannheten heller. Ikke som jeg kan si at pappa stakk når jeg ikke engang var født. At mamma sitt liv har vært et helvete etter det, hun ville jo egentlig ikke ha meg. At hun døde av det politiet sa var en "uheldig bilkrasj," men jeg vet jævli godt at det ikke var noe "uhell." Som jeg sa, livet hennes var dritt på grunn av meg. Hun hadde ikke nok penger, og igjen, mista pappa, eller det hun ville si, "det eneste som betydde i livet." At jeg måtte flytte inn til tanta mi som heller ikke vil ha meg. I hennes øyner er jeg bare en plagsom liten drittunge og mammas problem. Men fordi hun er eneste familie, har jeg ikke valg enn å flytte inn med henne. "Har du ikke noen venner du kunne heller bodd med," spurte hun engang. Jeg svarte ikke henne, men da begynte hun le "ikke rart det da! Du er for antisosial, smil mer da." Hun vil ikke ha noe med meg å gjøre, og derfor orker hun ikke gi meg noe å spise. Hun sier at jeg må tjene selv og at jeg burde vært takknemlig for å ha tak over hode, at jeg er en bortskjemt unge som alle andre barn også er. Ikke rart tante ikke har barn selv. Så snart jeg fyller 18, kaster tante meg utOm jeg hadde fortalt dette til Sigurd og de andre, hadde de bare trodd det var jug og begynt å le.

Før jeg vet ord av det, får jeg øyet på Sigurd og 4 andre gutter. Vennene hanes. Alle er kledd i svart. Han og de andre kommer nærmere meg. Jeg kan begynne å føle hjertet hamre hardere. Jeg reiser meg opp og begynner gå til dem. Kjenner at hendene mine er svett. Må prøve være kul selv om jeg egentlig bare vil løpe den andre veien.
"Hei," startet jeg og prøver å se så mest confident som mulig.
"hvordan går det," la jeg på.
"Ikke tid for no snakking, gutta og jeg er litt travel. Bare gi med spenna," svarte Sigurd.
Jeg kunne kjenne en klump danne seg i magen. De er fem, og eldre enn meg, sikker kjappere og. I tillegg er vi i alene, så ikke sjans at jeg kommer meg ut av dette.
"Uhm.." sa jeg. Jeg aner ikke hva jeg skal si.
"Travel," gjentok Sigurd og så på med meg med et stygt blikk. Sigurd og de andre skal sikkert gjøre no ulovlig shit. Han har flere gang spurt om jeg skal bli med og tjene penger på en "lett," måte. Jeg har alltid takket nei, og kommer fortsatt gjøre det, selv om pengene frister.
"Jeg har ikke pengene enda," mumlet jeg og så ned i bakken. Wow, kjempe bra Jens, hva skjedde med å se "confident" ut?
"Hva faen?! Tredje gang du har sagt det!" Sigurd ser meg i øyne, han vil slå meg.
"Ja," var alt jeg fikk ut.

Men så kjente jeg en hånd gripe hettegenseren min og drege meg nærmere Sigurd. Jeg var redd at han kommer til å slå meg. Jeg fikk ikke med meg hva han sa men alt jeg sa var "Ok ok, jeg har pengene til neste uke, lover," men han brydde seg ikke. 600 kr er mye penger, og jeg skjønner han vil ha de tilbake som avtalt. Men alt jeg har nå er 57 kr, resten ble brukt på mat for meg selv.
Jeg begynte bli irritert av at han drev å holdt meg, så jeg røsket meg bort, noe han ikke likte.

Så ble jeg slått. Det skjedde så fort, kanskje ikke helt uforventa. Jeg husker ikke så mye, alt er som en "blure" etter det. Jeg prøvde slå tilbake, jeg husker å få noen bra hits på han før vennene hanes tok tak i armene mine. Det er faen ikke rettferdig at de er flere, at de er 19, og jeg er bare 15.
Jeg husker ikke helt, men jeg prøvde sparke en av dem men endte opp å dette ned på grusen. Blitt slått og sparket flere ganger. Blodet begynte renne ned fra både nese og munn. Jeg klarte ikke slå tilbake, alt var så utydelig. Hele kroppen gjorde vondt, men samtidig var det som om hjernen min ikke fikk med seg hva som egentlig skjedde.

Også,
svart..

*
Når jeg våknet igjen var stjernene fortsatt oppe på himmelen, strøtt ut som strøssel. Hvitt, skinnende strøssel på svart glasur. Jeg aner ikke hvor lenge jeg har ligget her, men jeg kan føle at jeg er kald og sulten. Hele kroppen verker og jeg klarer ikke reise meg. Blodet som rant tidligere, har nå tørket inn. Tørka blod på klærne og fjeset, æsj.
Jeg prøver å krype bort til nærmeste vegg. Jeg er så kald at tennene hakker. Enda det er sommer, er det fortsatt kaldt på natta. Jeg har ingen jeg kan ringe etter hjelp, ingen plass å gjøre av meg. Ingenting. Tårene triller ned kinnet mitt. Jeg er helt alene. Hvordan føles det ut å ha noen som bryr seg om deg?
Jeg lener hodet mitt inn til veggen og ser opp til himmelen. Lurer på om noen ser på stjernene akkurat nå og tenker akkurat det samme som meg. En eller annen person. Lukker øynene. Jeg kan kjenne lukta av havet, byen er helt stille. Kanskje litt lyd av bølgene og vinden her og der, men ellers, helt stille. På morgenen er det fult av folk her, folk som har ting de må gjøre. Foreldre som snakker, og barn som hyler.

Jeg åpner øynene igjen og ser bort til havet. Så snur jeg meg til basketballbanen. Jeg skvetter mens jeg får øye på en person med en svart hettegenser står og stirre på meg. Personen tar noen skritt nærmere og jeg kunne kjenne hjertet mitt begynne dunke fortere. Hendene som svetter. Jeg vil bli til is, smelte bort og bli usynlig. Reise meg og løpe bort.

Der er som om tiden går så sakte, men samtidig vil jeg den skal gå sakte. Jeg er redd hva den personen blir å gjøre. Hva skal jeg gjøre? Jeg kan ikke slå tilbake, ikke når jeg er så svak som jeg er nå.

Når personen kommer nærmere, kan jeg se at det er en han. Han ser litt eldre ut enn meg, og jeg lurer på om jeg har sett han før.
Nå står han rett over meg, jeg føler meg så liten. Han sitter seg ned på huk, og ser meg inn i øynene mine. Har tar hånda hans forsiktig på det kalde kinnet mitt. Det er vanskelig å se siden han har hette på, men det ser ut som han mørkebrunt hår. Jeg klarer ikke se hvilken øyenfarge han har siden der et så mørk ute. Jeg vil si noe, men vet ikke hva. Jeg åpner munnen, men ingen lyd kommer ut.
Så tar han meg i hånda og jeg er ikke sikker om jeg drømmer eller om dette faktisk skjer.
"Du er jo iskald!" sier han til slutt.
Alt jeg klarte å gjøre, var å nikke.
Han prøvde hjelpe meg opp. Tar den ene armen min rundt han.
"Kom," sa han. Han trengte ikke si det, jeg har ingen andre plasser dra uansett.
Hvert skritt jeg tar gjør vondt. Som om jeg falt ned et høyt tre. Høyeste treet i hele verden. Falt rett ned på mange små nåler som stikker i hele kroppen, gjennom klærne. Etter vi bare hadde gått noen meter, kollapset jeg ned på knærne mine igjen.
"Jens.." sa gutten. Hvordan vet han navnet mitt? Hvordan viste han at jeg var her? Hvem er han?
Jeg prøvde svare men klarte ikke. Jeg ville spørre han, men d kom ikke en lyd ut.