Vanskelig kjærlighet

~Ny gutt~

Hei, jeg heter Julie. Julie Bjørn Hansen. Jeg er 14 år og bor i Oslo. Jeg har brunt hår, blå øyne og er 1,60 høy. Jeg har en bestevennine som heter Emma. Dette er historien min om hvordan jeg og bestevennina mi gikk fra å være bestevenner til å hate hverandre. Bare på grunn av en gutt.

Jeg satt meg ned for å spise. Mamma lager verdens verste frokoster men det var ikke verdt å si høyt. Jeg var utrolig trøtt. Trøttere enn vanlig. Ikke det at jeg er en morgen person eller noe sånt. Da begynte Telefonen å ringe, jeg visste akurtatt hvem det var. Det var Emma. Jeg svarte. Vi bablet. Som vi gjør vær eneste morgen. Det er morgen rutinen vår. Til slutt la jeg på og jeg gikk ned i gangen for å gjøre meg klar for skolen. Jeg gikk ut og begynte å sykle i vei. Jeg syklet forbi nilsensgate, stokkaveien og spøkelseshuset. Da så jeg noe rart. Jeg så noen menn som bar på møbler inn mot spøkelses huset. Det hadde jo ikke bodd folk der på minst ti år. Det var merkelig. Jeg syklet nærmere, for å se hvem som skulle flytte inn. Da, plutselig syklet jeg i et hull og falt av sykkelen! En gutt kom løpende mot meg i full fart. - Går det bra, sa han mens han smilte til meg. - Ee ja jeg eee..... Jeg hadde ingen ord. Jeg så opp på gutten. Han så på meg. Han var utrolig pen. Jeg smilte. Han smilte. Han hjalp meg opp med sykkelen. - Tusen takk, sa jeg. - Bare hyggelig, sa han. - Forresten er jeg litt glad for at du falt av den sykkelen. - Eee, hvorfor det?, spurte jeg nysjerrig. - For ellers ville jeg ikke ha møtt deg, sa han mens han smilte mot meg med det nydelige fjeset hans. Jeg var målløs. Ingen hadde noen gang sagt noe så fint til meg. - Jonas! Kom å hjelp meg med å bære boksene, sa en manne stemme. - Jada, sa han mens han smilte mot meg. - Hade, håper vi ses en gang. - Ja, jeg også, svarte jeg lystig. Så gikk han bort. Jeg satte meg på sykkelen og syklet avgårde. Jeg var utrolig glad. Jeg kunne ikke stoppe å smile. Jeg hadde bare lyst å skrike inni meg, for jeg var så glad!
Da jeg kom til skolen møtte jeg Emma. - Hei, sa hun. - Hei, svarte jeg. Jeg fortalte henne alt. - Vet du hvem han er da?, spurte hun glad. - Egentlig ikke. - Men jeg vet at han er den peneste, snilleste og mest omtenksomme gutten jeg noen gang har møtt, sa jeg mens jeg drømmte meg bort. Så ringte det inn. - God morgen, sa læreren. - God morgen, svarte vi. - Først av alt har jeg en flott nyhet for hele klassen. Alle så nysjerrige ut. - Og det er at vi skal få en ny elev i klassen. Døren åpnet seg sakte. Eleven kom inn. Men vent. Det var...... Jonas!!