Den siste magikkeren

Det ble merkbart kjølige straks den ildrøde solskiva blikket ned bak Romerikåsen, men det var ikke derfor Simen Clausen skalv. han lå nede i ei grøft, med ansiktet klemt så hardt mot bakken at leira presset seg inn mellom leppene. munnen bevegde seg i en unges bønn:
- ikke la dem se meg! la meg leve, ikke la dem se meg! lyden av tunge støvler nermet seg raskt over det grønnspirende jordet. Simen beit seg i hånda for og ikke å skrike. det lød et svusj! bak ham, deretter landet noen på den andre siden av grøfta. han åpnet det ene øyet forsiktig. folfølgeren raget opp sonen mørk, truende statu bare et par meter bak ham. for å stoppe den ukontrollerte skjellvingen beit Simen enda hardere, helt til den jaktige blodsmaken bredte seg over tonga. smerten klandret hjernen, men hjalp lite mot myridane av Bjørkepollen som strømmet ned i luften hans, klistret seg til slimhinnene og fikk immunforsvaret til a gå amok. Desperat gravde han nesa dypt inni armhulen. Nyset ble dempet, men ikke nok, umiddelbart lød et metallisk klikk fra et aggresivt ladegrep. jeg er oppdaga! vissheten sente en iskald stråle ned langs ruggraden; det samlet seg i føttene og gjorde dem blytonge og følelsesløse. det grisset svakt i klær da mammaen på den andre siden av grøfta flytet på seg. skyggen røpte at en gevermunnning pekte mot grøfta der Simen lå. bare ei spinkel rong skilte han fra mammaen. Men ett lød en kraftig eksplosjon, som fikk begge til å skvette. det singlet i en rute, og i neste øyeblikk sto det gamle, grå huset i lys lue. Flammene brølte ubarmhjertig der de spiste seg oppetter veggene,og snart var bygningen oppslukt av brannen. en siste skuddsalve runget utover jordet. Simon krymper seg. Han ventet på smerten fra kulene, men den utble. skuddene hadde kommet fra huset. var de ikke ferdig snart? Han kunne ikke vere i live der inne? selv ikke ban ville ha overlevd alle skuddene!

Lenge lå han og pustet ned i marken. selv om mennene var borte, fortsatte han og kjelve ukontrollert. en svarttrost hadde brynt å synge i et tre på den andre siden av vegen. det var hans skyld at verdens siste magiker var død, og sakte gikk det opp for Simen at han oså snart er dø. han kom ikke til å bli eldre en han er nå. han skall aldri få seg bil, jobb, vokse opp. for de kom til å finne ham; ?før eller siden ville de komme etter ham. han var sjanseløs akkurat som den siste magikkeren hadde vert.