The Mask

Kapittel 9; "Et uventet møte"

Av alle personer som jeg måtte havne i et kott med i hele mitt liv måtte det var han. Akkurat, han. Han som i Cole. Det var akkurat som et .. uventet møte.

Han så tilbake på meg når jeg dyttet vekk trilledingsen, og tok opp hånden hans "Yo", sa han akkurat som om dette var helt normalt. "Hva gjør du her?!", skrek jeg nesten i trynet på han. Jeg må være ærlig at jeg kanskje lo litt når han skvatt.

"Tenker", var det eneste han svarte. Vi ble sittende i kottet en god stund og atmosfæren rundt oss var bare klein, jeg ville heller blitt stengt inni et kott med Rose enn han fordi jeg er ganske sikker på at atmosfæren ikke ville være så klein som den med Cole.

"Så..", startet jeg å si for og ikke få en klein atmosfære mellom oss. Han svarte ikke og fortsatte å stirre på veggen som om det var noe interessant der. Ikke at det var noe mer enn en helt hvit vegg.

Vi ble sittende i noe med fem minutter før han endelig sa noe. "Så, hva bringer deg hit?". Jeg skvatt litt når han snakket fordi jeg hadde ikke forventet at han kom til å snakke i det hele tatt til meg. "Trodde dette var samlingssalen, også ble jeg låst her inne med deg", svarte jeg han forklarende og lå trykk på deg. Han nikket forståelig og man kunne tydelig se at han prøvde å holde inn latteren. "Hva ler du av?", sa jeg og himlet irritert med øynene.

Og nå greide han ikke å holde inn latteren mer og lo, lo så mye sånn at han fikk tårer i øynene. Han så faktisk ganske søt ut.. Nei! Elenore ikke bli gal, ikke bli gal. Sa jeg forsiktig til meg selv. "A-At - trodde var samling-s-salen!", lo Cole mellom latterkrampen sin. "Hold kjeft", mumlet jeg irritert. Jeg måtte bli gal av å bli stengt inni dette kottet, fordi i noen sekunder trodde jeg faktisk at han var søt, neppe.

Etter at han var ferdig med latterkrampen tørket han forsiktig bort tårene. "Samlingssalen er ikke engang i tredje etasje", sa han og prøvde å holde inn latteren. "Hva?! Men på det informasjons skiltet sto det jo at det var i tredje!", skrek jeg enda en gang i trynet på han. "Wow, Elenore.. Trodde en taper som deg ville til og med vite at samlingssalen ble flyttet til første etasje", sa han og sprakk ut i latter, enda en irriterende gang.

Jeg himlet med øynene og gadd ikke engang å tenke på og svare han.

"Sorry ass", sa han og lo enda mer. "Sorry for hva?", spurte jeg han etter en stund med stillhet. "For at jeg har kalt deg en taper", mumlet han som om han trodde jeg ikke kunne høre han. Vent nå litt.. sa han faktisk unnskyld til meg eller så tullet han bare med meg? Hva nå enn det var så rødmet han helt sykt, kanskje av all latteren eller kanskje at han syns det var flaut å si det? Han så ganske sø- nei, Elenore, du er bare litt gal etter å bli stengt inni dette kottet, pust rolig ut og inn. Men jeg måtte være ærlig, han så søt ut. Som en liten guttunge som hadde nettopp sagt noe flaut foran vennene sine.

"Uhm, Elenore.. Du er rød som en tomat", sa plutselig Cole sin stemme. Han hadde vendt ryggen sin om meg sånn at jeg ikke kunne se at han rødmet. Meg? Er jeg rød som en tomat? Mente han ikke seg selv? Jeg tok på skinnene mine, og jo. De var glovarme.

Jeg vendte ryggen min mot veggen sånn at han ikke kunne se ansiktet mitt og prøvde å roe ned rødmingen min. Ikke fortell meg at han trodde jeg likte han nå fordi- nei.. bare nei, Cole var en stor idiot.

Plutselig snudde han seg rundt og det gjorde jeg samtidig som han også. Vi ble sittende stirrende på hverandre helt til vi begge snurret oss rundt igjen. Et ord; kleint.

"Umm Elenore, du vet det jeg sa ist-", begynte plutselig Cole når jeg hadde bestemt meg for å reise meg opp og se om døren kanskje var åpen. Og som verdens kløneste person.. falt jeg over han. Akkurat, falt.