The Mask

Kapittel 11; "Starten på alt"

Når Cole endelig gikk ut døren kunne jeg kjenne sinnet til Caroline. Det var nesten litt .. skremmende. Hun mumlet noen små ord for seg selv og satt seg på en pult.

"Elenore, bare vent du", sa hun under mumlingen sin. Elenore, bare vent du? Hva mente hun med det? Hva hadde jeg gjort.. Ikke fortell meg at hun hadde sett meg? Men, det var nesten umulig!

Caroline så ikke ut til å gå ut av klasserommet så jeg startet å gå mot gangen igjen.

Jeg tok på meg jakken min og gikk ut. Ute sto en stor ring samlet rundt en eller annen person, var det Cole? Jeg så meg rundt og i et hjørnet sto Cole, han så ut som han så på ringen også. Hvem kunne det være?

Da jeg gikk nærmere så jeg .. Rose.

Håret hennes var farget en annen farge, karamell farget. "Liker du Ewan?", kom det fra en jentestemme, hva dreide dette seg om? Rose svarte ikke og så ned på bakken. Spørsmål kom og kom, men ingen ble svart. Hva var det som foregikk?

Etter en stund brøt Rose seg ut av ringen og gikk, noen kom løpende etter henne, men resten ble bare stående. Plutselig stoppet Rose opp og stirret på meg med smale, sinte øyne. Og selvfølgelig vente det oppmerksomheten mot meg, flott, tusen takk Rose. "Hold dere unna livet mitt", sa hun irritert og trampet som en tre åring inn skolebygningen.

De som kom løpende etter henne ble stående stille. Wow, kleint, helt klart.

"For en divaaaa", sa plutselig en jente for å bryte kleinheten og alle begynte å snakke om Rose. Jeg løp ut av ringen og skulle akkurat til å løpe mot Layla før noen dro tak i armen min. Personen dro meg ikke hardt, men svakt. Personen var Cole.

"Hva?", sa jeg og var ganske sikker på at jeg rødmet, herregud, Elenore.. Hvorfor nå? "Så du oss?", sa Cole og hevet et øyenbryn, hva mente han med "Så du oss?". Så du oss som om i at jeg kanskje eller kanskje ikke tyvlyttet på dem? "Hva mener du?", sa jeg og lot som jeg var forvirret. "Meg og du vet", forklarte Cole og slapp forsiktig armen min. Hva var det man egentlig sa på denne stunden? Ja, jeg tyvlyttet på dere haha? Nei. Jeg måtte lyve.

"Aner virkelig ikke hva du snakker om", sa jeg og lot som jeg ikke skjønte noe han sa. Han nikket kort som tegn på at jeg kunne gå. Hva var dette, var han politiet eller?

Jeg løp forsiktig bort til benkene bak skolen, og der satt Layla.

"Rose er tilbake!", sa hun overrasket og så på meg, alvorlig. Jeg satt med ned vedsiden av henne. "Akkurat, hva nå?", Layla svarte ikke og så ut som hun tenkte på noe. Hun gliste. "Hva er det?", spurte jeg henne nysgjerrig. "Ingenting", sa hun mens hun gliste. Hver eneste gang Layla gliste, var det ikke bare 'ingenting', det var det motsatte av ingenting.

Jeg bestemte meg for å ikke spørre mer fordi jeg visste at Layla aldri ville fortelle det uansett.

♡

Vi skulle møtes i samlingssalen nå for å få informasjon om ballet. På scenen sto rektor, en gammel mann rundt 60-årene med grått hår og blå øyne. Han hadde på seg en rutene blå genser og slitte grå jeans. "Velkommen alle sammen!", sa han gjennom mikrofonen, alle i salen var stille. "Som dere vet, er det kun noen få uker til ballet. Faktisk kun 2 uker!", noen gutter begynte å plystre og en lærer stirret strengt på dem. "Uansett, vi trenger faktisk sju personer som kan hjelpe oss", fortsatte rektor og prøvde å presse frem et smil, men det ble ikke noe mer enn et falskt et.

Nå var alle stille, musestille.

"Noen frivillige?", sa rektor og prøvde å få frem et smil. Noen ristet meg i armen, jeg snudde meg rundt og det var Layla. "La oss gjøre det!", smilte hun. Ikke si meg at dette var det hun gliste over? Gud, nei. "Greit", svarte jeg og himlet med øynene. Jeg vet ikke hvorfor jeg svarte greit, kanskje på grunn av smilet til Layla der og da. Layla himlet øynene tilbake og rakk opp hånden i samme slengen dro hun opp min også.