Det Gode, Det Onde og Det Midt Imellom

Mellomspill: Tom Dahl

Et nytt angrep. Samme dyr. På to helt forskjellige deler av Kirdal. Det første angrepet skjedde i skogen, og det er jo ikke så rart, for det er jo der store rovdyr bor. Men i hagen til noen? Det kan ikke være bra for et vilt dyr å være så påtrengende.

"Tom, kom hit," sa Karl. Han sto med de andre politimennene og delte ut gevær til de som skulle begynne på skiftet sitt. Jeg stumpet røyken min og gjorde som han sa. Han var tross alt fungerende politimann nå som Olav var på sykehuset. Uansett om jeg likte det eller ikke.

"Jeg vil at du skal patruljere med Bringebærbakken," sa han.

"Nabolaget med alle de gamle folka?" spurte jeg skeptisk. "Seriøst?"

"Det er ganske nærme utkanten av byen og bare noen kvartal fra der Didrik Blokken ble funnet drept." Jeg kjente et lite stikk i hjertet når han nevnte Didrik. Jeg vokste opp med han. Han var en av mine beste venner på videregående, men som folk ofte gjør, så sklei vi fra hverandre. "Dessuten er gamlinger ekstra skrøpelige. De trenger god beskyttelse og da tenker jeg at du er den perfekte for den jobben."

"Men-," begynte jeg.

"Det er allerede avgjort! Her," sa han og la geværet i armene på meg. Han klappet meg på skuldra før han gikk for å herse med noen andre. Bringebærbakken? Dette blir sikkert verdens kjedeligste kveld...

Jeg parkerte ved Gamlebygget, som er et digert leilighetskompleks der det bor en haug med bestemødre og bestefedre. Men det er ikke derfor det heter 'Gamlebygget', selv om at det hadde gitt mer mening. Det er fordi det er et av de eldste byggene i Kirdal. Det var et sykehus for lenge siden, men ble bygget om når vi trengte et bedre sykehus og flere steder å bo.

Med en gang jeg gikk ut av bilen, så tente jeg meg en røyk. Hvis det skulle bli en kjedelig natt, så ville jeg i hvert fall prøve å hygge meg.

Plutselig hørte jeg rasling i buskene bak meg og jeg rettet geværet mot busken med en gang, uten å tenke meg om. Hvis det var ulven vi så etter, så skulle jeg faen meg være rask på å skyte den ned.

Men istedenfor var det en liten hvit katt som hoppet ut. Jeg senket geværet og pustet ut. "Herregud..."

En halvtime og en røyk senere så jeg to skikkelser gå rundt ute på veien. Den ene så ut som om den hadde noe i hånda. Kanskje et balltre eller et brekkjern. Jeg snek meg opp bak dem, så lydløst som jeg kunne.

"Og hvor har dere tenkt dere?" spurte jeg. De snudde seg forskrekket, og jeg så hvem det var. Adam og May. Selvfølgelig er det henne... Og nå har hun dratt med seg Henriksen også. Jeg lyste dem i ansiktet med lommelykten min.

"Skjer'a, Tor," sa May. Hun hadde på seg noen store, sorte solbriller.

"Det er Tom," sa jeg irritert. Nå er jeg nesten overbevist om at hun gjør det med vilje. Jeg lyste bort på Adam. Han unngikk blikket mitt og jeg så at han skjulte noe bak ryggen sin. Går det an å bli mer mistenkelig?

"Hva har du der?" Jeg nikket mot ham.

"I- ingenting, konstabel," svarte han nervøst. Konstabel? Det var jo å ta litt i, men jeg skal ikke klage.

May brøt seg inn i samtalen.

"Uansett, du spurte hva vi gjør her? Vel, vi tenkte at det var en perfekt kveld for å prøve oss på litt stjernekikking!" sa hun.

Jeg så opp mot himmelen og sukket. Det var overskyet...

"Greit. Men dere er klar over at det er portforbud, sant?" sa jeg.