Guder i krig

Kapittel 1: Hvem er jeg?

-Hvorfor løper du din lille pingle!! Ropte tre store bøller som kom etter meg.- Moren din vil ikke kjenne igjen det ansiktet når vi er ferdige med deg! Det er slike kommentarer jeg får hver dag av bøllen Franzis og den hjernedøde gjengen hans. Men i dag var det anderledes. Ikke på den gode måten men... en enda værre. Skolen var endelig over, alle gikk hjem. Bortsett fra meg som skulle til barnehjemmet, det var der jeg bodde. Hjemme var en gang et slott men har blitt bygd om til et fegsel for barn, eller det er det jeg kaller det. Det er egentlig en stor festning, med fire hvite søyler vedsiden av hoved døra, huset er brunt og hvit men malingen har blitt slitt ned gjennom årene. Over hoved døra står det " Hildas barne hjem".Det er det eiern heter. Hun har bestilt taxi til alle som bor der. Men jeg blir aldri plukket opp av en som de andre barna, å nei. - Skolen din er så nærme at vi trenger ikke å bruke bensin på det, dessuten trenger du mosjonen. Er svaret til Hilda hver gang jeg spør. Hun er så irriterende! Hun lar oss aldri gjøre noe morsomt. Ingen vitser, ingen sanger, ikke noe latter, når hun var til stede. Hun er ganske gammel. Da mener jeg veldig gammel. Så barne lærdommen hennes kommer fra 30 tallet. På veien til hjemmet var været fælt. Store, kalde regndråper falt ned på ansiktet mitt. Bakken var sølete og slimete, lit vanskelig å gå i. Men det er ikke det værste. På veien står Franzis å venter på meg. Han sto der under et tre for å ikke bli truffet av regnet, med en stein i hånda. Jeg sakket ned farten, og prøvde det jeg kunne for å ikke få oppmerksomhet. Plutselig hoppet han fram og blokkerte veien min. -Hvor har du tenkt deg hen? spurte han. Han hadde et ondt blikk. Plutselig hoppet to til ut av intet bak meg. Jeg hadde ingen steder å løpe. Franzis slapp steinen. Det splattet søle på buksa hans. Det brydde han seg lite om, og tok tak i jakka mi. - Se hva du gjorde, nå er buksa mi helt sølete. Så slapp han meg. Plutselig kjente jeg et kraftig dytt i ryggen så jeg falt og traff bakken med et splatt. Jeg fikk søle over hele meg. Når jeg skulle prøve å komme meg opp, dyttet Franzis ansiktet mitt i søla. Jeg kunne høre latteren deres. Den ondskapsfulle latteren deres. Jeg kjente allt raseriet i meg bobblet og vokste større og større som en ballong som skulle til å sprekke. Og det gjorde den. Jeg spratt opp, snudde meg og løp mot Franzis. Jeg hevet neven klar til et slag. Franzis så meg ikke komme. Idet jeg skulle til å slå traff jeg ansiktet hans. Han snublet i søla, det var som å se Bambi på isen. - Auuuuuu. Ropte han. Han reiste seg opp med en blodig nese. Blod og søle rant ned ansiktet hans. Jeg sto helt stille, som en statue. Jeg hørte de to guttene komme bak meg. Jeg løp forbi Franzis, han prøvde å ta tak i meg, men jeg klarte og sprette unna han. - Kom tilbake din lille dritt!! Ropte han. Ingen av dem bestemte seg for å løpe etter meg. Jeg kunne ikke tro det... jeg slo en person. Eller det var Franzis han alle hadde lyst til å slå. Men uansett... jeg... den mest uinteressante personen på skolen. Nå var jeg snart framme ved hjemme. Hvordan skulle jeg forklare at jeg slo ned en fyr. Klærne mine var våte og sølete. Flott nå måtte jeg ta oppvasken den neste måneden. Jeg måtte fjerne blodet av hånda, så jeg vasket hendene i en søledamm. Det er ikke så ille, jeg opplever værre. Fordi det er som oftest jeg som blir slått, og da må jeg vaske ANSIKTET i sølevann! Jeg puttet hendene i vannet. Regnet fikk små vanndråper til å sprette ut av dammen. Vannet var kaldt, men det fikk jobben gjort. Jeg gikk noen meter til. Nå var jeg framme ved hjemmet. Uten for sto Hilde og ventet på meg. Hun hadde grått hår, ekle grønne øyne og hun hadde en knall gul regnjakke. Hun så forbanna ut. Så jeg bestemte meg for å gå bak veien. Hagen til hjemmet er et stort drivhus. Når jeg kom inn så jeg mange forskjellige farger. Hvite og røde roser, lilla fioler, prestekrager, og hornfioler. Duften av blomster traff meg som et slag. Plutselig kom en gutt ut av fiolene. -Hilda ser etter deg! Det var Hermann. Hermann er min beste venn og jeg stoler mer på han en noen andre. Han er 13 år, har blondt har, brune øyne og er kortvokst. I motsetning til meg. Jeg har brunt hår, grønne øyne, og er på samme alder, bare høyere. - Ja jeg vet at hun leter etter meg, men når hun finner meg dreper hun meg.- Ok, følg etter meg. Hermann dro meg etter seg. Vi gikk forbi mange dører med nummere på seg. 167...168...169...170 og så dro han meg in på rom 171. Rommet til meg og Hermann. -Hilda har let etter deg over alt unntatt på rommet vårt. -Jeg trodde det var det første stedet hun ville lete. sa jeg. - Tydligvis ikke. Plutselig banket det hart på døra. - Bruce Tordenskjold kom ut med en gang!!! Det var Hilda - Tordenskjold? sa Hermann spørrende. - Det er det forferdelige etternavnet mitt. Jeg åpnet døra og der sto Hilda. Hun var klisvått etter å ha stå ute i regnet. -Hvet du hvor lenge jeg har lett etter deg. -Jeg var på rommet mitt hele tiden, sa jeg -Hørte du ikke at jeg ropte?! spurte hun. -Nei det gjorde jeg ikke.. Hilda så surt på meg med de stikkende grønne øynene. - Ok jeg skal la deg gå, med det er bare på grunn av at du har bursdag. Har jeg bursdag?! Eller viktigere hvordan kunne jeg glemme den?. Hilda tok noe ut av lomma. Det var en pakke.- Dette er fra moren din. sa hun- Gratulerer med dagen. Jeg lokket døra. - Har du bursdag!! ropte Hermann. -Og du sa det ikke til meg. Jeg svarte ikke. Dette er den første gaven jeg har fått fra mor. Jeg kjente hverken moren eller faren min. -Er det noe galt spurte Hermann? -Nei, nei jeg
Er bare litt overrasket av å få en gave fra mor. Jeg kjente en klump i halsen. Jeg prøvde å holde tårene tilbake, men det gikk ikke. Jeg kjente en hånd på skulderen. -Åpne den. sa han forsiktig. Jeg studerte boksen. Den var lett, på samme størrelse som en bok. På baksiden var det teipet et kort. Det sto: Til Bruce. Jeg beklager at jeg ikke har sendt noen gaver til deg før. Jeg har hatt hendene fulle. Men jeg håper at du liker den. Fra: A. F. Din mor
Jeg åpnet pakken. Til min store overaskelse var den en bok, om det gamle romerriket. Det var en fin gave, og jeg skulle nok aldri lese den, men den skal stå vedsiden av senga mi vær natt for å minne meg på mor. - Å, kult en bok. Det står siklert masse god fakta om Romerriket og sånt. Jeg hørte på stemmen hans at han ikke var særlig begeistret over boka. - Bruce det er besøk til deg ropte Hilda utenfor døra. - Hvem er det? Ropte jeg. - En ung mann som sier dere er gode skolevenner. Begynte hun. - Han sier at han heter Franziz. Jeg fikk frysninger. Franziz,..her...på bursdagen min! - Hvem er Franzis? spurte Hermann - En bølle fra skolen. Det banket på døra. - Bruce jeg vet at du er der inne. sa Franziz. - Ikke åpne! sa jeg. Vi satt helt stille, ingen rørte en muskel. Plutselig gikk døra opp. Der sto han. - Hva er det du vill Franzis. Han sa ingen ting. Hermann reiste seg opp for å virke truende. Men Franzis var to hoder høyere en han. Plutselig skiftet øynene hans farge , de var helt svarte. Hermann skvatt til, men han holdt posisjonen. Plutselig skjedde det noe med Franzis. Han begynte å vokse, han ble dekket av svart-grå pels, tennene og neglene hans vokste og ble skarpere, og til slutt fikk han vinger!!!. Hermann ble kastet inn i vegen. Jeg prøvde å løpe fra denne, kjempeflaggermusen men jeg var lammet av skrekk. Flaggermusen kom nermere og nermere. Plutselig begynt det å lyne og tordne utenfor. Den stoppet opp med et forskrekket blikk i ansiktet! Et lynnedslag føyk inn på soverommet og traff Flaggermusen! Et siste hyl fra flaggermusen før den faltom og døde. Hermann reiste seg fort opp. Vi så på hverandre begge med forskrekede blikk. -Hva skjedde!? Spurte jeg. Uten å ha laget merke til det stoppet lynet og tordnet. - Bruce følg etter meg nå!! Sa Hermann. Hermann dro meg etter seg. Jeg rakk å ta et siste blikk av den svidde flaggermusen. Hermann dro meg gjenom gangene. Han stoppet når vi var i drivhuset. -Jeg hvet hvem som er faren din. sa Hermann. -Hvordan hvet du det. -Fordi fedrene våre kjente hverandre. Faren din heter Tor. - Wow for en overaskelse. sa jeg sarkastisk. - Hvet du hvor mange som heter Tor?. - Ja men han jeg snakker om er helt anderledes. Begynte han. - Tor med hammeren, han fra norrøn mytologi. -Du lyver jeg vet det du lyver til meg! - Du vet godt at jeg aldri ville lyve til deg. Det er sant. Hermann har aldri lyvet til meg før, og jeg tror neppe han ville lyve til meg nå, men dette er helt latterlig. -Kan du bevise det? spurte jeg. Hermann nikket, og snudde seg. Han strak armene ut og ropte. -Heimdal åpne Biofrost! Plutselig kom det et blått lys, og en slags portal åpnet seg. En høy man, sto på den andre siden. Han hadde rustning fra topp til tå, og bærte et stort sverd. Han hadde mørk hud, gule pupiller, og hadde smultringskjegg. - Hermann Villstad sønn av Frøy, hvorfor ville du at skal jeg oppne Biofrost? - Jeg har funnet sønnen til Tor. Hermann ga meg et tegn på at det var trygt. - Bruce Tordenskjold vi har ventet deg. sa mannen. Før jeg rakk å si noe dro Hermann meg inn i portalen...