Nabogutten

Gutten som aldri søkte hjelp

Jeg våknet opp mandag morgen den 30. november og dagen startet bra.

Året var to tusen og tjue.

Jeg følte meg bra, og jeg var ikke spesielt trist. Jeg var litt stresset, men dagen min var bra. Jeg våknet opp og jeg hadde en god natts søvn.

Dagen min var planlagt I detaljer. Jeg så fram til å gå på skolen.

På utsiden hadde snøen endelig kommet. Jeg er ikke så glad i for mye snø, men, endelig hadde snøen kommet. Det var perfekt mengde snø.

Jeg var klar for å gå på skolen og for å starte dagen. Senere skulle hele dagen min snu opp ned. Jeg fikk minner som strømmet på fra fortiden.

Jeg fikk et bilde fra mamma.

Jeg var to år gammel og året var to tusen.

På dette bildet var det fem personer. Det var meg, mine to brødre, en person jeg ikke visste hvem var, og den siste personen på bildet var naboen min.

En gutt som var like gammel som yngste broren min. Broren min og nabogutten var seks år gamle på bildet. Vi var utkledde som julebukker og vi var klare for å jakte på godteri fra dør til dør. Men, nabogutten så ukomfortabel ut. Han likte ikke å være julebukk.

Nabogutten var en stor del av oppveksten min. Det var han og søsteren hans som var mitt fristed, og var mitt pusterom. De var pusterommet mitt fra mitt eget kaos både fra opplevelsene på skolen og hjemme.

År senere, meg og søsteren hans var veldig gode venner og vi hadde et spesielt bånd. Våre brødre hadde det samme båndet som meg og bestevenninna mi. Og vi fire hadde et fint bånd.

Jeg og nabogutten hadde en fin tid sammen. Året var to tusen og ti. Jeg gikk ut i hagen og der var han, ute og spilte fotball. Nabogutten spurte meg om jeg ville være med.

Fotball var vår ting. Ingen andres. Det var bare vår ting.

Inne satt en sur lillesøster fordi jeg var ute og spilte fotball sammen med han, istedenfor å være med henne. Hun satt der i stuen og var sur over det, fordi fotball er ikke hennes interesse.

Årene gikk, og han ble mer og mer et "problem barn". Han trivdes ikke på skolen lenger og skulket skolen så mye han kunne.

Bestevenninnen min og broren hennes flyttet etter hvert til Kristiansand, noen år senere. Året var to tusen og elleve.

Samtidig visste jeg at han ikke hadde det bra.

Han hadde det ikke bra, og jeg var bekymret. Jeg spurte bestevenninnen min om han. Om det gikk bra med han, om han holdt hodet over vann. Eller ikke?

Jeg besøkte dem ofte i det nye huset deres. Men, jeg så ikke noe til Steffen, for han var gammel nok til å flytte ut for seg selv.

"Hvordan går det med han?" spurte jeg.

-       "Det går ikke så bra, han sliter", sa hun.

"Jeg er virkelig bekymret for han".

-       "Ja, det er jeg også.

Noen år senere fikk jeg vite at han var hardt ute i rusen. Han hadde begynt med tunge stoffer. Han hadde falt ut på skråplanet. Jeg var enda mer bekymret for han.

Barndomsvennen min var i rusen, og bestevenninnen min sin bror hadde det ikke bra.

Og som årene gikk, ble han bare verre og verre. Hans psykiske helse var ute av kontroll. Han var syk. Han var så syk at det ikke var forsvarlig å la han være alene hjemme med bestevenninnen min alene. Hun er seks år yngre enn ham. Han var veldig paranoid. Han kunne tro at maten han fikk servert kunne være forgiftet, og han trodde folk var etter han for å skade han, og han kunne se, og studere, andre folk og peke ut om de var gode eller onde. Det gikk så inn på han at han handlet veldig sterkt på det. Så mye at han faktisk handlet på det.

Bestevenninnen min og moren deres holdt avstand til han, fordi de visste ikke hva han ville finne på å gjøre.

Året var to tusen og tjue.

Jeg visste at han var dårlig.

"Hvordan går det med han?" spurte jeg bestevenninnen min.

-       "Han har det ikke bra I det hele tatt." sa hun.

Hun hadde et behov for å snake om broren sin, og jeg var der og hørte på, være en støttene venn. Hun følte seg ikke trygg rundt ham. Hun var ikke komfortabel rundt ham. Hun stolte ikke på ham. Det var for tungt.

Det var en solskinnsdag, og det var sommer. Året er to tusen og ti. Jeg gledet meg til å besøke bestevenninnen min og broren hennes. De eneste barndomsvennene jeg hadde.

Jeg gikk langs veien og jeg gledet meg til å være der igjen. De bodde bare fem minutters gange unna der jeg bodde. Jeg var glad og spent for å komme dit, og jeg lurte på hva vi skulle gjøre I dag.

Jeg elsket å hoppe på trampolinen sammen med dem.

Vi var små, og vi var ikke gamle. Verden føltes så stor når vi hoppet, vi var jo bare barn. Skyene føltes nærmere og større for oss når vi hoppet. Spesielt når vi hoppet så høyt at vi mistet kontrollen på landingen.

Han ba oss om å sette oss ned, for nå skulle han gjøre det beste vi visste. Han hoppet så høyt han kunne, for å så treffe trampolinen så hardt at vi lettet fra trampolinen og at vi kom nærmere skyene og himmelen. Vi elsket det, det var bare latter og moro.  

Det var en fin barndom når de bodde rett ved der jeg bodde. De flyttet i to tusen og elleve, og etter det følte jeg meg veldig ensom. Bestevenninnen min og broren hennes var bokstavelig talt livet mitt og broren hennes var en jeg så opp til. En jeg syns var så kul. Han var den fine, gode storebroren til bestevenninnen min

Året var to tusen og tjue. Han slet fortsatt. Jeg har ikke sett ham etter at de flyttet til byen. Jeg skulle ønske jeg fikk se ham. Jeg spurte fremdeles etter ham. Han klarte seg fremdeles ikke særlig bra. Han slet virkelig veldig mye. Jeg så det, selv om jeg ikke så ham. Jeg visste. Og bestevenninnen var også bekymret for broren sin.

Han slet med å passe inn. Han slet i relasjoner til andre, og han dyttet dem vekk. Han ville bare passe inn, men han følte ikke han gjorde det. Han ville så gjerne ha kontroll på livet sitt og han fikk ikke den hjelpen han trengte.

Det var mandag 30. november tjue-tjue. Jeg fikk en ekkel og brutal beskjed. Minnene begynte å strømme på og jeg braste ut I gråt og fortvilelse.

Er dette et mareritt? Drømmer jeg? Jeg kunne bare ikke tro det.

Steffen var borte nå. For alltid. Tjueseks år var alt han maktet. Det var alt han maktet å kjempe. Den vakre, gode, snille, omsorgsfulle gutten jeg var så glad i, valgte å ende sin reise i livet.