Han presset meg opp mot veggen, jeg kunne kjenne den varme pusten hans mot øret mitt da han hvisket "Jeg skal ikke såre deg, ikke igjen." Jeg lukket øynene og kjempet mot tårene som presset på. Da jeg åpnet dem igjen møtte jeg hans blåe øyne, de var så intense, så fulle av følelser. Da han kysset meg, kunne jeg føle alt det han følte.

Jeg klarte ikke å puste skikkelig. Ansiktet mitt kokte av sinne. Tårene presset på. Hvordan kunne noen gjøre noe slikt? Jeg ville skrike, men kunne ikke. Jeg greidde ikke å røre meg. Jeg lente meg inn til veggen, og sank forsiktig ned. Tankene surret rundt, men den eneste tanken som slo meg, var at jeg hadde dummet meg skikkelig ut. Ikke bare litt, men virkelig denne gangen!

Han så på meg med mørke øyne og presset meg hardere inn til veggen. Det gjorde vondt, men det harde grepet han hadde rundt håndleddene mine løsnet ikke. Øynene var så mørke og så fulle av hat, de gnistret. I det øyeblikket han så ned på leppene mine visste jeg at jeg hadde gjort en feil. En stor feil.