Hei! Hannah her igjen❤. Jeg er nå 17, og bor fortsatt litt uttafor Oslo. Jeg og Marcus er fortsatt sammen, men i det siste så har jeg ikke fått noe kontakt med han. Han er sinnsykt opptatt, og får ikke noe fri før om en måned😞. Det er så mye stress! Når han først svarer meg, har jeg lagt meg, og når jeg svarer, så er han opptatt😞. I alle intervjuer, så sier han alltid at han elsker meg, og savner meg da❤. Så han har ikke glemt meg❤. Martinus er alltid like sur hver gang jeg blir nevnt. Jeg har spurt Marcus om det, og han sier at han mest sannsynlig liker meg, og hater at vi er sammen😞. Det er jo nesten søtt... Men jeg liker Marcus, og det har jeg ikke tenkt å gjøre noe med. Jeg er ment for Marcus❤! Jeg har heldigvis Isac da. Han er der når jeg trenger noen å snakke med. Når jeg virkelig savner Marcus❤😞. På grunn av noen konflikter i familien hans, så er han mest hos meg. Der er jo koslig, men jeg føler han oppfører seg så rart. Jeg vil jo hjelpe han, men jeg er ikke så flink med sånn. Jeg tenker mest på Marcus egentlig... Kanskje jeg bare burde legge bort tankene om Marcus litt... Jeg blir jo bare trist når jeg tenker på han. Jeg vil smile, som jeg alltid har gjort! Bare han faktisk kommer denne gangen...❤

Hei! Jeg heter Hannah, og er 15 år. Jeg har langt brunt hår, blågrå øyne, og bor litt utenfor Oslo. Dere vet nok hvem Marcus Gunnarsen er... Og broren hans. Martinus. To av de mest populære unge popidolene i Skandinavia og rundt om i Europa. Jeg og Marcus er sammen😅. Alle vet det. Og de respekterer det. Noen ihvertfall. Det hender at jeg får noen stygge meldinger... Men det er de positive jeg vil tenke mest på. Det er de jeg får mest av også❤. Jeg ser han ikke så ofte mer da... Han er på turné rundt i Europa hele tiden, og han har nesten aldri tid til å snakke med meg😔. Jeg er jo glad på hans vegne liksom... Jeg vet at dette er drømmen hans som går i oppfyllelse. Men det er ikke alltid så lett... Han er ofte i Oslo, men han er så opptatt. Jeg elsker han❤. Og jeg har ikke tenkt til å endre på det. Men allikevel er det bare vanskelig av og til. Å se han sammen med tusen jenter hver dag. Jeg blir nesten misunnelig. De får være med han. Jeg sitter alene hjemme, og bare venter på at han skal komme tilbake😔. Jeg ringer han hver dag. Og vi skyper av og til når han har mer tid. Men det er allikevel ikke nok. Han er for langt unna😔. Han har sagt at han kommer på besøk snart. Men hver gang han sier det, så har han reist før jeg har fått sagt et eneste ord. Er vi virkelig ment for hverandre? For det føles ikke alltid sånn😔...

You know that feeling when you REALLY like someone, but you know that he don't like you back? Well, that feeling have I had a long time! He's name is Martinus Gunnarsen. Yeah, that boy who is a popular artist with his brother, Marcus! Well, I live in Trofors and have known them for a long time, but they don't know me.. They are in tenth grade, and I'm in ninth, so we have never talked to each other.. We are actually neighbors, but they never notice me.. Or Marcus have noticed me sometimes, but Martinus had never. Me and my best friend have a plan! We are gonna try to get Martinus into me! I don't know if it gonna work, but I hope so. - This is my first English history, so if I write something wrong, just ignore it, hehe.. Or maybe tell me so I can fix it!:) I think there will be some lot of bad words sometimes and maybe some dirty scenes.. So if you are under ten I don't think you need to reed this story, heh... completed✔️

If only she knew before she left... What happens when Skylar, the 15 year old girl meets her idols Marcus and Martinus? Read to find out! Started publishing: June, 19, 2017 Finished publishing: July, 19, 2017 #MarcusandMartinus #Fanfiction

I thought nothing can stop us... I thought no one can stop our love... But the destiny didn't want us together... Laure will you remember me..? ~Marcus Started publishing: July 16, 2017

Jeg kunne kjenne hans kalde hender treffe skuldrene mine igjen. Han kastet med ned på bakken, gang etter gang. Jeg fikk ikke mat mer enn en gang i uka, og når jeg først fikk det så var det bare ekle rester som han ikke greide å spise opp. Jeg levde et grusomt liv, slik som man bare hører om, men som nesten aldri hender. Dette måtte jeg leve med hver dag i tre år, helt til alt ble snudd på hodet. En dag når mannen ville bli kvitt meg tente han på noen tørre planker rundt meg og lot det brenne. Jeg kunne kjenne flammene brase mot meg i en enorm fart og en kjølig vind som ble sendt inn i det han lukket døren. Jeg bare sto der, helt sikker på at livet mitt var over. Plutselig kjente jeg meg svimmel, og at kald svetten begynte å renne. Jeg falt bakover og hodet mitt traff steingulvet i en enorm fart, plutselig ble alt svart.

Jeg snur meg rundt å ser Martinus gå den stigen på køyesenga. Jeg setter meg opp. "Hva er det?" Hvisker jeg. Han setter seg inntil meg og kysser meg lett på kinnet. " jeg får ikke sove" svarer han. Han legger seg innerst i sengen min og jeg legger meg ytterst. Han tar tak rundt meg og trekker meg inntil han. Jeg snur meg rundt å ser inn i de knallblå øynene hans. Han kysser meg først lett på munnen, jeg kysser han fort tilbake før jeg legger hodet mitt mot brystkassen hans. Å jeg gruer meg sånn til sommeren er over! Tenk om jeg aldri får se han igjen når han og tvillingbroren drar tilbake til Trofors!?!? Jeg sovner etterhvert heldigvis.

Julie er født og oppvokst på Trofors, men en dag skjer det noe og Julie flytter til Oslo. Noen år sener skal Julie og moren flytte tilbake til Trofors. Dette gruer Julie seg til. Hvorfor det? Hva var grunnen til at Julie flyttet fra Trofors i utgangspunktet? Hva er det i Julie sin fortid hun ikke vil fortelle og hvordan blir Julie sitt liv forandret for alltid?

she is like an eclipse. when you see her beneath the dark shadows she is hiding under, she's the most beautiful thing. cover @lazydevries

most people ignore a text from a wrong number. but she isn't like most people. cover @lazydevries