Maja syklet bare hjemover. Hun var bare på skolen. Og hun kræsjet bare i en bil. Å bære noens ski resten av veien hjem eller hoppe fra 10-meteren var ingenting i forhold til hennes neste 4 år i sykehussenga. Det verste var at hun visste ikke at hun lå på sykehuset en gang. For sånn skjer når man liker å sove lenge, veldig lenge. - Et lite utdrag fra kapittel 1: Når jeg hoppet fra 10-meteren for første gang fikk jeg et stort sug i magen. Jeg falt nedover. Alt gikk fint inntil føttene mine traff vannflaten. Det var som jeg spjæret opp huden min og jeg ikke kunne røre en muskel. Håret mitt beveget seg i vannet. Kloren traff meg i øynene. Vannet var kaldt. Og vips, var jeg tilbake på asfalten. "Det har skjedd en ulykke." Sa en svak stemme. "Kom fort! Jeg har kjørt på en liten jente!" Hodet til en ung dame, kanskje i trettiårene, var plassert på magen min. Hun hulket og gråt.