[bxb, lashton] Luke Hemmings har alltid visst at han er en elendig engel. Han hadde derfor aldri sett for seg at han ville få et oppdrag, men ettersom alt han trenger å gjøre er å hjelpe en harmløs niåring, hvor galt kan det gå? Ashton Irwin prøver så godt han kan å glemme restene av sitt gamle liv, men det viser seg å bli vanskelig når det bokstavelig talt bryter seg inn i leiligheten hans. Luke er en levende påminnelse om alt han var og alt han har gjort - så hvorfor klarer han ikke se vekk fra ham?

"Du tar feil. Det vakreste kunstverket en kan gi noen er det som ligger her inne," hvisker han og dytter pekefingeren ømt mot hjertet mitt. ｡･ﾟﾟ･ Idéutviklet av @viljakristina og @alvielisabeth, hovedsakelig skrevet av @alvielisabeth * Det var ikke nedtellingen til attenårsdagen som var det verste. Eller det at venninnene begynte å gå bak ryggen på hverandre. Det var ikke det at de vage beskrivelsene vakte misforståelser, eller det at trangen til å gjøre noe nytt bestandig pirret under huden. Det var ikke det at alt skulle være så «bestandig» - det trodde hun ikke lenger på, etter at alt hun trodde var sikkert i livet sitt hadde begynt å gå i oppløsning. Tidsperioden frem til den lenge ventede bursdagen skulle bli mye mer enn én nedtelling, den skulle bli en nedtelling til noe mer, fordi for hver dag som gikk slo den eneste støttepilaren hun hadde i livet, sprekker. Det var nok derfor hun så innbitt overtalte seg selv om at denne plutselige «affeksjonen» tross alt var permanent ... Og det var det som gjorde det så fryktelig, fryktelig ille. * En romantisk sommerbok.

[bxb, lashton] Eight er nummer åtte i rekken av vellykkede kybernetiske organismer. Han er den eneste igjen i live, uten noen minner om hvem han var før eller hvorfor over en tredjedel av ham er programmerte maskindeler. Alt han vet er at han er myndighetenes eiendom, den mest hatede skapningen på planeten, og muligens bittelitt svak for Ashton Irwin - en fattig lovløs han nylig truet på gata. TRIGGER WARNING : Grafiske skildringer av blod/vold