Reglene er enkle: 1. Ta aldri av deg masken 2. Stopp aldri å spille 3. Ikke stol på noen I et samfunn hvor alle har evner utenom det vanlige skjules øynene bak masker. Hvorfor? Øyenfargen forteller hvilken evneklasse du tilhører. Feil øyenfarge betyr en forferdelig skjebne. Dessverre har Ivy Summers den farligste fargen. Svart. Veldig få vet hva evnene til de med sorte øyne innebærer. Og uvitenhet betyr frykt. Ikke nok med at Ivy må leve i skjul. Hun jobber også i undergrunnsmiljøet hvor vold og makt er det som teller. Samtidig som hun jakter på andre svarte øyne, må hun skjule sine egne.

Verden er splittet i to, og det betyr at flere enn bare én må fortelle sin historie. Cyra var født rik. Hun har alltid hatt det så bra at ingenting burde være feil, men hun hater livet sitt. Hun hater alt. Utenom hunden Nero så klart. Aiko ble oppvokst hos en annen familie enn sin egen og vet ingenting om hvem hun er. Hun vet heller ikke hva hun vil eller hva hun lengter etter. Alt som står på planen hennes er dyrebare skatter hun må ha tak i. De har begge sin egen reise. De har begge levd et liv som ikke er deres eget. De har begge noe til felles. De vet det bare ikke selv ennå.

|| Highest Rank - #1 in Teen Fiction || Coral Stewart is a nerdy seventeen year old girl who is way too smart for her own good. She has already graduated and has been hired at St Martin's, an all boys school. The only problem with this is that she has to attempt to teach four boys History - and trust me when I say they are not going to make it easy for her. One nerdy girl. Four perverted boys. One History lesson every Friday. What could possibly go wrong? *=*=*=* Warning: There's gonna be dramaaaaa [Completed] Copyright © by Laylaa Khan

"Hvorfor lurer du på det nå?" Han er så oppriktig forvirret at jeg ler til tross for de nervøse sommerfuglene i magen. "Jeg mener, om hun er så ivrig på deg, hvorfor gjør du ikke noe med det?" Han bare rister oppgitt på hodet. "For det første, så er jenta litt for ivrig - det blir liksom ikke interessant. For det andre, så har jeg ikke behov for å 'gjøre noe med det', og for det tredje-" han bøyer seg nærmere, slik at pusten hans blander seg med min, "-så trenger jeg ikke henne." Hjertet mitt plukker opp en ustødig rytme. "Hvem trenger du, da?" Virkningen de blå øynene hans har på meg er umiddelbar: jeg føler meg beruset i det uendelige kalde, ikke på grunn av alkoholen i årene. "Deg." *** Kelsey Hale og familien hennes flytter for å få en forandring. Da det smått begynner å se lysere ut, støter Kelsey på den samme, forferdelige fortiden forkledd som en ung mann, og alt det hun har jobbet så hardt for å bygge, raser sammen. Hemmeligheter truer med å bli avslørt, og fortiden graver seg plass i nåtiden. Når Cayden Parker kommer brasende inn i livet hennes, vet hun ikke hva hun skal gjøre lenger. Hva kan muligens skje når en gutt med like mørke hemmeligheter og et rulleblad som ikke er til å skryte av, blottlegger hva hun så inderlig har prøvd å skjule? Livene deres kolliderer. De er så ulike, i mens historiene deres sier noe annet. Hvordan reagerer de når de finner ut at de bærer på den samme, mørke hemmeligheten?

Det første jeg tenkte da jeg møtte på ham var: Jeg skal ikke la meg påvirke. Han hadde dette farlige glimtet i øyet, som ikke fortalte deg annet enn spekulasjoner og utnyttelse; selve han strålte som et utbrent lys i et mørkt rom, advarende om faren som var på vei. Jeg bestemte meg samtidig for at jeg ikke skulle la meg lure, heller. Skulle ikke falle for det vakre smilet eller de store, sårbare øynene, skulle ikke tro på all den dritten som forlot leppene, bare for å få deg hektet på kroken. Skulle ikke handle på vegne av dumdristige tanker som fylte hodet. Skulle ikke. Aller mest hadde jeg bare lyst til å snu på stedet og flykte i en annen retning, fordi jeg visste at jeg ikke ville klare å høre på meg selv, visste - av erfaring - at min egen selvbeherskelse generelt sugde. For hvis alle de andre jentene hadde latt seg lure, hvorfor skulle ikke jeg det også? Fordi jeg visste bedre, forsikret jeg meg selv. Men det gjorde jeg så absolutt ikke. Etterhvert var det som om han som stjal alt: tankene, pulsen, hjertet. Til slutt ble det vanskelig å puste, som om han stjal lungene mine i samme slengen. Og den friske, rene luften jeg den gang pustet inn, ble til slutt det som kvalte meg.