Fare. Klara, en 17-åring gammel jente, har nettopp flyttet til en ny by, i nærheten av Portland Oregon. Sammen med familien flytter de inn i lite men stort nabolag. Men det de ikke vet at huset de har kjøpt har en hemmelighet. Det har nettopp vært et mord der. Anna den tidligere eieren av huset ble drept av en kriminell farlig man. Med ingen bortsett fra badboyen Jan vet hva som egentlig skjedde, tror han... Klara er en jordbærblond uskyldig jente. Hun havner aldri i trøbbel, gjør alltid leksene sine. Alt har vært normalt i livet hennes. Helt til hun møter på Jan, skolens badboy. Vil klara finne ut av Jan's hemmeligheter ***** "Jeg tror vi kan kalle denne gangen skuls". Jan. Må han alltid blande seg. Jan tar tak i armene mine og holder dem i et stramt jerngrep. I den andre hånda har han pistolen. Jeg prøvde alt jeg kan for unnslippe grepet, men Jan svarer igjen med å peke pistolen mot hodet mitt. Jeg stivnerpå flekken, eller frossnet. Men jeg er ikke kald da. "Jeg har et forslag" begynner Jan lan. "Vi glemmer at det med Joshua og Anna aldri skjedde eller..." Jan presser pistolen hardere mot skallen min. "Eller dreper jeg henne". Fingeren han hviler på avtrekkeren klar for å skyte meg. Hvordan

Monica Moon er ei jente. Hun klarer alltid å rote seg opp i situasjoner som fører til store problemer. Slik har det alltid hvert for Monica. Det er som om at fare og trøbbel alltid oppsøker henne, men nå er jo tross alt mellomnavnet hennes Fare. Men det har gått for langt nå, livet hennes står på spill. Monica har derfor bestemt seg for å forlate det gamle livet og starte et nytt langt unna. Fogtown er nå hennes nye hjem. Her håper hun på at hun kan få en ny start på livet, langt bort fra den mørke fortiden hennes. Der ingen kan finne henne, forhåpentligvis. Det er kun et problem. Monica er hjemløs. Eller det er forresten ikke bare et problem. Monica klarer fortsatt ikke å holde seg unna trøbbel, og ender nesten alltid opp med å være på feil sted til feil tid. ¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨ Han grep meg hardt rundt håndleddene og dyttet meg opp mot veggen. "Du holder kjeft!" brølte han og stirret meg intenst i øynene. Jeg klarte ikke å ta blikket vekk fra øynene hans. De var sorte som kull. "Ellers kommer du til å angre" sa han før han kastet meg ned i bakken og forsvant. Uansett hva jeg gjør ender jeg opp med trøbbel. Hvorfor er jeg alltid på feil sted til feil tid?