Alt startet med et Hei

Hei..- sa jeg med en ustø stemme.

Hei. - sa han selvsikkert.

Jeg har alltid hatt problemer med og snakke me andre folk, jeg har alltid vært sjenert og litt gjemt bort. Sånn vil jeg helst ha det, selv om litt selvsikkerhet kunne vært bra i situasjoner. Jeg bor i en liten by der det er bare 200 folk totalt, 90 av de går på skolen min. Jeg vet hvem alle er og de vet alle hvem jeg er. Jeg vil ikke møte nye folk, jeg synes det er veldig unødvendig, hvorfor kan jeg ikke bare holde meg til de vennene jeg har? Hvorfor kan ikke bare alle holde seg unna meg hvis de synes jeg er rar eller irriterende? Fake? Har rar stemme? Kler meg rart? Er det ikke lov til og være seg selv? Og ha ekte venner som man kan stole på? Jeg kan nesten ikke stole på noen, for alle baksnakker bak ryggen din. Jeg vet jo ikke om ALLE gjør det men.. man vet jo aldri. Jeg vil bare holde meg til de vennene jeg har og ikke møte nye folk, det blir bare kleint og rart. Selv om det kanskje er viktig og møte nye folk. Og hvis jeg noen gang skulle flytte vekk ville jeg bare holdt meg til meg selv, hvorfor vil noen være venn med meg liksom? Se på meg? En stygg bærte som bare klager, hvem vil være venn med noen som er sånn som -meg? Innerst inne synes jeg egentlig jeg er pen og har fin kropp men den siden kommer liksom aldri frem, jeg tørr ikke vise den for jeg er redd folk synes jeg er en bitch vis jeg synes noe er bra ved meg selv. Når jeg er overtrøtt da er jeg skikkelig rar og når jeg er normal virker jeg litt deprimert. Men det er bare det jeg synes, jeg vet jo ikke hvordan andre ser på det.

Andre sin synsvinkel, hvordan skal man liksom vite hva andre synes om deg? De kan jo lett lyve om du spør de. Du kan ikke bare ta en lyvdetektor på de også bam vet du alt. Det er umulig. Hvordan skal du som deg vite hva din venninne eller hva nå enn slags person du har rundt deg synes om deg?
Se det på ditt persperktiv, det DU, ikke noen andre, ikke morra di eller venninna di, Deg, og hv