Han la biologiboka på pulten og akte seg ned på Helgas gamle plass. Jeg smilte. "Hei, jeg heter Luna" De svarte øyne skar rett inn i meg, og munnvikene løftet seg svakt. Hjertet mitt hoppet over et slag, og i oppholdet føltes det som om et stort, dystert mørke gled over meg som en skygge. Det forsvant i samme øyeblikk, men jeg forsatte å stirre på ham. Smilet hans var ikke vennlig. Det var et smil som spådde bråk. Nesten som et løfte.