Det var først den andre dagen på cafeen jeg la merke ordentlig merke til denne gutten. I går hadde han ferska meg da jeg så mot han, hans vennlige nøttebrune øyne, det skinnende svarte håret hans. Panneluggen hadde dekket det ene øyet hans, han hadde veldig lang pannelugg egentlig. Og, det perfekte ansiktet med høye kinnbein, fregner og den perfekte munnen hans. Han bare smilte til meg så de rette hvite tennene kom til syne, jeg kjente rødmen bre seg over kinnene mine å så fort ned i boken min igjen, jeg ville ikke at han skulle se meg med et ansikt som så ut som en tomat, det var for ydmykende.