"Jeg vet hvordan dette kommer til og ende..." hvisket jeg mellom leppene, med hodet gjemt under mørke lokker. Han løftet forsiktig opp haka mi med pekefingeren og tommelen sin, skik at han kunne se annsiktet mitt.
Øynene hans var havblå, mørke og fulle av ukjente farer.
" Nei, det gjør du ikke" hvisket han tilbake, og kysset meg. Leppene hans var kalde, umenneskelig kalde. Noe som bare forsterket tvilen min, men jeg kunne ikke tenke klart. Jeg forlot kroppen min, og druknet meg i kysset fra min egen morder.
Vil du lese historien om jenta som kunne alle verdens språk?
Hun satset alt for å oppnå det umulige. Nå sitter de igjen med et uløst drap, og en tvillingsøster som sverget hevn.
"Er du villig til å ta en snarvei du aldri har tatt før?"