Anniken

En mørk stemme høres bak meg. Jeg ler litt for meg selv da jeg snudde meg. En fremmed mann sto foran meg. Det jeg trodde skulle være Tobias. Bakken under han var opprevet. En sirkel av flammer spredte seg rundt han, og jeg kunne se at det var symboler i jorden.
Lyset fra flammene gjorde at jeg kunne se mannen klart.
En middelaldrende mann som tok seg godt ut. Men klærne han bar var slitte og skitne. Han fortsetter å snakke på et språk jeg aldri har hørt.
Luften dirrer. Og jeg skjønte hvem han var.
Dette var forbannelsen.
Han løfter hendene og flere lyn slår ned rundt han. Høye smell dundrer rundt meg. Flammene blir høyere, og gresset under meg ble brunt. Bladene på trærne visnet.
Han ler høyt, så ser han rett på meg. Blikket fullstendig rolig.
Jeg rynker pannen.
«Verden er ikke vært å redde. Menneskene er ikke vært å redde.» stemmen hans var stødig i det han fortsatte:
«Forbannelsen har pågått lenge før du ble født. Alle som ble sendt for å redde verden, feilet.» ler han «Akkurat som du kommer til å gjøre.» gliser han.
«Svake, redde, og uærlige som bar er mørke i hjertene deres.»
Jeg holder hodet hevet mot han. Dette var bare et maktspill.
«Du tror jeg lyver?»
Jeg forble stille.
«Han holder noe skjult for deg.»
Kroppen min ble kastet bakover, og landet på bakken som en filledukke. Øynene mine gikk bakover i hodet og et kjent mørke omringet meg.
Opphev forbannelsen.
Den samme stemmen som de synene jeg har hatt tidligere, bare svakere. Noe var galt. Jeg kunne føle det.