Hemmelighet I mørke skygger

De bare grenene pisket meg i ansiktet. Månelyset tvang seg gjennom tretoppene, og avslørte de mørke stiene. Men jeg løp ikke på en eneste av dem. Jeg kunne ikke. Lite hjalp det at regnet fosset, med torden i bakgrunnen. De våte joggeskoene mine sank dypt ned i gjørmen, men jeg hadde ikke tid til å Gjøre noe med det. Tid var dyrebart nå, og jeg kunne ikke få nok av det. Et lyn flerret over himmelen, og åpenbarte et dypt hull rett foran meg. Det kom plutselig, men på tross av at jeg sakket ned farten, hoppet jeg over med god margin. Jeg turte ikke snu meg og se tilbake. Det kunne Være rett bak meg, eller langt bak meg, uansett ville det slakke meg ned. Og det var noe jeg ikke kunne ta sjansen på.