Hvis jeg står her i bare noen få minutter til vil familien min endelig være stolt av meg, det er her jeg vil kunne hjelpe familien min for første gang, det er her foreldrene mine vil at jeg skal stå, så jeg kan hjelpe dem, og få dem til å smile igjen, og få alle til å smile igjen.. Og det er her livet mitt vil ende...
******
Første gang jeg så Lucas var ved togsporet. Jeg var glad, trist og sur på en gang hvis det gikk ann. Han hadde gjort noe jeg ikke ville at han skulle gjøre, men samtidelig så smilte han.. Og det smilet vil jeg huske så lenge jeg lever.
******
-WARNING, spoiler.-
"Nei, hvorfor gjorde du det!" Sier jeg surt til han, tårene mine råker øyekrokene mine og gutten som står foran meg ser forbauset ned på meg etter svaret jeg gav han. "Du ødla alt! Nå vil de ikke kunne smile igjen!" Sier jeg surt til han og tårene mine renner fort ned, en etter en. Han legger peke og tommelfingeren under haken min og smiler et lite smil til meg. "Jeg kan smile for dem." Sier han og lar hodet mitt ligge på brystet hans.
Alt startet med eit tastetrykk feil og i det neste øyeblikket roper folk etter meg. Dette var det siste jeg ønsket. Helt siden jeg begynte på ungdomsskulen hadde jeg vert redd for dette, og det skjer stadig vekk. Og når alt til slutt ender i grus og får tårene til å komme er det nok. Facebook er den einaste redningen. Og denne gangen kommer hevnen til å svi. Skikkelig.