Det var aldri et alternativ å knuse hjertet hennes, som alle andre antok. Tanken hadde ikke en gang streifet hodet hans. Men likevel sto hun der foran han, totalt ødelagt av alt han hadde gjort. Tårevåte øyne, huden hvit som et laken. Han hadde sviktet henne, uten å en gang prøve. Han hadde bedt henne holde seg unna han, uten å mene det. Han hadde gjort alt han kunne for å holde fortiden sin hemmelig, og nå hadde han endelig klart å få henne til å slutte å mase. Problemet var bare at de knivskarpe ordene hadde ramlet ut av ham før han rakk å innse at hun bare brydde seg, og aldri faktisk ville brukt hemmeligheten hans mot ham. Han savnet masingen hennes. Men nå var det for sent, for vekk gikk hun hånd i hånd med han som hadde ødelagt alt tidligere. Originalt skrevet i 2015, omskrevet i 2017 -- Første kapittel publisert 22. januar 2017 --- #1 i Romantikk 7. februar 2017 ---- Siste kapittel publisert 12. juli 2020 © viljakristina