Angsten som aldri forsvant

Jeg kunne kjenne hans kalde hender treffe skuldrene mine igjen. Han kastet med ned på bakken, gang etter gang. Jeg fikk ikke mat mer enn en gang i uka, og når jeg først fikk det så var det bare ekle rester som han ikke greide å spise opp. Jeg levde et grusomt liv, slik som man bare hører om, men som nesten aldri hender. Dette måtte jeg leve med hver dag i tre år, helt til alt ble snudd på hodet.

En dag når mannen ville bli kvitt meg tente han på noen tørre planker rundt meg og lot det brenne. Jeg kunne kjenne flammene brase mot meg i en enorm fart og en kjølig vind som ble sendt inn i det han lukket døren. Jeg bare sto der, helt sikker på at livet mitt var over. Plutselig kjente jeg meg svimmel, og at kald svetten begynte å renne. Jeg falt bakover og hodet mitt traff steingulvet i en enorm fart, plutselig ble alt svart.