The Oxygen Thief

Det første jeg tenkte da jeg møtte på ham var: Jeg skal ikke la meg påvirke.

Han hadde dette farlige glimtet i øyet, som ikke fortalte deg annet enn spekulasjoner og utnyttelse; selve han strålte som et utbrent lys i et mørkt rom, advarende om faren som var på vei.

Jeg bestemte meg samtidig for at jeg ikke skulle la meg lure, heller. Skulle ikke falle for det vakre smilet eller de store, sårbare øynene, skulle ikke tro på all den dritten som forlot leppene, bare for å få deg hektet på kroken. Skulle ikke handle på vegne av dumdristige tanker som fylte hodet. Skulle ikke.

Aller mest hadde jeg bare lyst til å snu på stedet og flykte i en annen retning, fordi jeg visste at jeg ikke ville klare å høre på meg selv, visste - av erfaring - at min egen selvbeherskelse generelt sugde. For hvis alle de andre jentene hadde latt seg lure, hvorfor skulle ikke jeg det også?

Fordi jeg visste bedre, forsikret jeg meg selv.

Men det gjorde jeg så absolutt ikke.

Etterhvert var det som om han som stjal alt: tankene, pulsen, hjertet. Til slutt ble det vanskelig å puste, som om han stjal lungene mine i samme slengen. Og den friske, rene luften jeg den gang pustet inn, ble til slutt det som kvalte meg.