Forleden ble jeg invitert til jentekveld med noen gamle venninner. Jeg forsikret mannen min om at det hele skulle foregå i rolige former, og at jeg ville være hjemme senest ved midnatt.
Men... som kvelden skred frem og jeg var langt i fra edru, gikk tiden noe fortere enn jeg hadde forutsett, og klokka var dessverre nesten tre om natten før jeg gikk hjemover, en anelse brisen.
Akkurat da jeg musestille låste meg inn i et mørklagt og nattestille hus, hørte jeg gjøkuret vårt. Tre avslørende koko, selvsagt, og jeg ble ganske stressa. Min bedre halvdel ville neppe like det hvis han våknet og så at klokka var blitt tre før jeg var i hus! Jeg måtte tenke fort, og straks det tredje koko'et lød, fulgte jeg opp med ytterligere ni koko. Jeg var nøye på å få til en bra etterligning, og svært fornøyd både med måten jeg klarte å imitere lyden på og at jeg så raskt hadde klekket ut en så snedig plan for å unngå konflikt i heimen – nå ville han, om han halvvåknet, bare registrere at jeg kom og la meg like over midnatt som avtalt.
Det var tungt å stå opp neste morgen, men jeg gjorde gode miner til slett spill og satte meg som vanlig overfor min kjære ved frokostbordet.
Du ser trøtt ut – når var du hjemme i natt?
Ved midnatt, svarte jeg med dagligdags stemme.
Han kikket på meg over kanten på avisa og nikket, slett ikke gretten – så jeg konstaterte lettet for meg selv at planen hadde fungert: Yes!
Så sier han:
Vi trenger et nytt gjøkur.
Å? Hvorfor det?
Jo – i natt hørte jeg at det sa koko tre ganger før det sa «Å, shit».
Deretter fulgte fire nye koko før det kremtet.
Etter ytterligere tre koko fniste det høyt, før det til slutt ga fra seg to siste koko, dunket hardt mot stuebordet, hysjet på seg selv, og slapp en brakfis!
